Under den idylliske overflaten av barnas lek skjuler det seg en skjult agenda. I lekekassen har vi voksne uvitende plassert ondskapsfulle små skapninger som har en grusom hensikt. Kledd i fargesprakende plast og lodden plysj bor det intelligente vesener som påvirker våre barns følsomme sinn, og planter i dem kimen til fremtidig lydighet og underkastelse: Disse vesenene forsøker å gjøre slaver av den oppvoksende generasjon, og vende dem mot oss!
Ved å infiltrere leketøysbutikkene og hjernevaske umælende foreldre, har fremmede makter fra det ytre rom greid å få millioner av lettpåvirkelige foreldre over hele verden til å subbe som zombier mot diskene i leketøysforretningene, trekke frem sine surt opptjente slanter og frivillig (i en viss betydning av ordet) kjøpe de små krekene etter langvarig press fra barna (som jo er mer lettpåvirkelige og bukker under for det mentale budskapet fra inntrengerne først) og en markedsføringsindustri som åpenbart er kontrollert av inntrengerne. Men nå er tiden inne for å ta roten ved ondet, å slå tilbake mot denne flodbølgene av ondsinnet intelligens som lurer seg inn i våre hjem, opp i barnas senger, skolesekker, bokhyller - ja , overalt der de kan tilsnike seg en plass i våre bevisstheter. På TV, på filmer, på spinoffprodukter...ingen arena er umulig for den listige fienden.
For å bekjempe vår felles fiende må vi kjenne ham. På utseende, atferd, metoder, språk og opprinnelse. Det følgende er essensiell kunnskap for de av oss som ønsker å ta opp kampen og redde vår egen fremtid og våre arvingers mentale helse.
Denne gjennomgangen er i kronologisk rekkefølge, det vil si at det første krypet var den første invasjonsbølgen, tett fulgt av de øvrige skapninger.
Kjennetegn:
Kjennetegn:
Kjennetegn:
Denne uhyrligheten er foreløpig det mest utspekulerte anslag mot vår sivilisasjons bastioner. D.J.A.K.S. kommer i multiple utgaver. Felles for dem er et kvasi-europeisk tegneserie-utseende med påfallende store øyne (jfr."Bambi-effekten") og forsvinnende små spisse neser. Altså et typisk "vestlig" ideal, sett med asiatiske øyne. Legg til baseballcaps og amerikanske navn som Ash, Misty, Brock og Gary, da skulle formelen for å fascinere japanske kjøpesterke 7-åringer være fullkommen. Imidlertid velger vi her å avbilde den minst typiske, men også mest populære av de såkalte "Pokemons"; Pikachu. Legg forøvrig merke til at de stereotypiske trekkene med den lille nesen og de store, stirrende øynene finnes hos denne varianten også. Pikachu regnes for å være den farligste av dem alle, i egenskap av å være "søtest". (Fiendens sluhet er kvalmende)
For å unngå problemer og forvekslinger med nålevende personer, har det følgende blitt anonymisert.
Det var en gang en middelmådig visesanger. La oss, for eksempelets skyld, kalle ham Torfinn F. Torfinn F. hadde en eller annen avtale med en stor dyrepark om å lage små trudelutter om dyra der. Nå hadde det seg slik at det i denne dyreparken var en sjimpanse som var blitt kjent gjennom bøker og tv-filmer fordi han hadde vokst opp hjemme hos familien til en av dyrepasserne, for å bli sendt tilbake til dyreparken når han ble stor nok. (Og godt var det, tenkte kona til dyrepasseren, endelig slutt med apemøkk i skoene og lysking av hele familien til Dagsrevyen.) La oss for eksempel kalle denne apen for Julio.
I alle fall, Torfinn F. lagde en fjollete liten sang om Julio, som ble en stor slager blant barna. Sangen ble spilt overalt, i tv og radio, og den ble selve kjennemerket for dyreparken, som var fra seg av begeistring over hvor mye penger de tjente på den lusete lille apekatten.
Og nå fikk Torfinn F. blod på tann.
Oppe i visesangerhjernen hans tok noe form. Torfinn F. likte å kalle det et "konsept". (Han visste at det var et honnør-ord i markedsføringsbransjen.) Torfinn F. tenkte: "Hmmm..hva om jeg dikter en historie om en vikinghøvding; 'Grimleif Kroknase' , en grusom berserk som farer rundt på tokt med sine menn, raner, dreper, brenner og voldtar? Også kunne jeg lage sanger, historier og spinoff-produkter, og folk kunne komme til dyreparken for å se en forestilling med høvdingen og hans menn. Barna kunne kjøpe vikinghjelmer i plast og sitte måpende mens jeg feier rundt på scenen i vikingkostyme mens jeg snerrer og svinger med sverdet og truer med å rive serken av mødrene som sitter på første rad!"
Av en eller annen grunn syntes ikke ledelsen i dyreparken noe om dette. Torfinn F. gikk skuffet hjem med gitarkassa og forsøkte å vri på ideen. Neste dag kom han oppglødd tilbake og sa: "Nå har jeg det! Jeg dikter opp en sjørøverkaptein, som ikke voldtar og dreper, men bare ser slik ut! Til gjengjeld skal han snerre enda mer, svinge med fakler, sjørøverflagg og sverd, og le ondt mellom alle replikkene sine. Han skal ha noen få medhjelpere, hvorav to av dem skal være overvektige tvillinger som kan være 'comic relief' når kapteinen blir for truende. Jeg finner nok noen mislykkede skuespillere på et amatørteater i nærheten."
"Flott!" ropte ledelsen i dyreparken og klappet i de små hendene sine. "Vi kan rappe manuset til Kaptein Krok og bare sette inn andre navn."
"Neiii", sa Torfinn F. "Jeg vil skrive manus selv!"
Ledelsen så på hverandre. De hadde alle hørt sangtekstene til Torfinn F. De var
ikke så sikker på at en hel forestilling med det var det dyreparken trengte
på kveldstid. Tross alt var ikke Julio noe trekkplaster lenger, etter at han
hadde kommet i puberteten, noen år for seint. Men, for å gjøre en lang (og pinlig)
historie kort: Torfinn F. fikk det som han ville. Ved en grusom skjebnens ironi
-- og det faktum at han traff et hull i markedet etter Ninja Turtles og før
Teletubbiene -- ble Kaptein Snabelfant en enorm økonomisk suksess. Det
hjalp selvsagt at Torfinn F. ikke hadde noen spesielle skrupler, hverken på hvor
mye han tynte ut den allerede syltynne historien, hvor mange produkter han lot
Snabelfant-navnet pryde eller hvilke summer han tok av de intetanende, lettlurte
foreldrene som ble mast inn i dyreparkens innerste kroker av sine barn.
Den rammen historiene utspant seg i, ville i enhver annen sammenheng enn dyreparkens pengesterke markedsføringsapparat falt død til jorden. Hør bare hva Torfinn F. kokte opp:
Kaptein Snabelfant-idéen var et godt eksempel på hvordan formen blir innholdet. Som barnelitteratur eller -underholdning å regne er det ganske skrøpelige greier. Kvaliteten på musikken, tekstene, manus, skuespillerne og historiene er så laber, at den økonomiske suksessen kun må regnes som en bekreftelse på hypotesen om at unger tar hvilke som helst oppsop som blir tilbudt dem, hvertfall når foreldrene kommer hanglende etter og vrenger opp kontanter for moroa. Mekanismen denne hypotesen bygger på , er som følger:
Sjørøvere er spennende. Det som er frustrerende, er at Snabelfant er så éndimensjonal på alle måter. I tillegg er (som sagt) alle deler av produktet dårlig. Det virker tilfeldig sammenrasket. Det er ikke bare klisjéer, men dårlige parodier på klisjéer. Innpakningen og ståheien lover noe som ikke blir innfridd. Det kommer ikke noe mer enn Kaptein Snabelfant som lusker snerrende rundt, hvitsminket med fakkel og flagg i neven. Hvorfor er han "den grusomste pirat på de syv hav"? Hvorfor er han fryktet? På grunn av elendige sangtekster? Det er noen få røde tråder fra en historie til en annen, men de er få og tynne.
Men inntil en eller annen setter seg ned og forteller sjørøverhistorier for unger sånn som Robert Louis Stevenson, råder Torfinn tilsynelatende alene.
Men se for eksenpel på http://www.powerup.com.au/~glen/pirate.htm. Det er haugevis av stoff om sjørøvere på nettet, i biblioteker og på filmer. Unger har lekt sjørøvere og kledd seg ut i alle tider, lenge før Snabelfant. Denne hjernevasken lærer dem at det finnes én sjørøverkaptein. Og det er ikke Kaptein Sortebill, dessverre.
Dette tiltaket er støttet av Nintendo Corp. og Riktige Leker A/S, Oslo.
