Tilværelsen og Ole Jakob, eventuelt omvendt
"Noe har gått meg hus forbi. Jeg undres hva."
Jeg tror det er flere enn meg som har stor glede (og nytte, sånn i en eksistensiell kontekst) av bestemte USENET-skribenter. De er mange som hadde fortjent sine betraktninger presentert. De kommer nok.
From: "Ole Jakob Bergfjord" <s971080@stud.nhh.no>
Newsgroups: no.alt.undring
Subject: Ordnung muß sein
Date: Mon, 5 Nov 2001 20:55:04 +0100
Message-ID: <9s6qu4$1122hh$1@ID-96205.news.dfncis.de>
Jeg skulle ha stått opp 0730. Jeg våknet 1400. Det var en død kaktus på rommet mitt,
uten at jeg lot det affisere noe som helst. Kaktuser gjør stort sett samme
nytten enten de er døde eller levende. Kundera og FT Weekend på nattbordet
var greit nok, men heller ikke mer.Etterhvert gikk jeg ut for å kjøpe en boks cola.
Jeg kom aldri egentlig tilbake igjen.
Konklusjonen må bli at det ballet på seg. Og da jeg i tillegg oppdaget at en eksotisk
skjønnhet stirret på meg fra Hackescher Markt til Friedrichstrasse var kaoset komplett.
En negativ opplevelse for alle parter.
Jeg er et menneske i det som visstnok skal
være min beste alder. (Stort mer skremmende tanke finnes i parentes bemerket ikke.)
Fysisk alder 23, mental alder 23. Sistnevnte fremkommer riktignok som et vektet
gjennomsnitt (2/3 * 13 + 1/3 * 43), men likevel.
Perfekt balanse, komplett harmoni på alle måter.
Ah. Eller kanskje "Ah?"?
Noe har gått meg hus forbi. Jeg undres hva.
From: "Ole Jakob Bergfjord" <s971080@stud.nhh.no>
Newsgroups: no.alt.frustrasjoner
Subject: Bathroom Blues
Date: Sun, 28 Oct 2001 21:48:25 +0100
Message-ID: <9rhr1h$u1rk1$1@ID-96205.news.dfncis.de>
Jeg har ingen visjoner. Knapt nok planer.
Det hender kanskje jeg kjøper tur/retur-billett når jeg er ute og reiser,
men jeg gjør det med en viss motvilje, og uten noen tro på at det gjør meg
til et bedre menneske.
Men jeg kjenner mennesker med visjoner. Visjoner flere dager frem i tid.
Visjoner om et storstilt "party" i min egen Wohnung.
Og jeg skjønner selvsagt konseptet. Sengen min blir dansegulv, de
merkeligste mennesker kommer til å snakke til meg på språk ingen av oss
forstår, jeg kommer til å se meg tvunget til å svare med å gjenfortelle
svenske vitser på originalspråket, de lokale strilene kommer til å gjøre
ting som helst burde stått ugjort selv i krigstid.
Men alt dette kan jeg normalt sett leve med.
Stikkordet er, som så ofte ellers, toalett. Eller bad. 2 for prisen av 1, om
du vil.
Kjærkomment avbrekk, utskillelse av kroppsvæsker, kontemplasjon og
rekreasjon, rå og umotivert latter i partyeffektøyemed, en god bok, blanding
av innholdet i andre menneskers parfyme-, shampoo- og bodylotionflasker.
Lek og læring, arbeid og hvile, uttak og innskudd.
Toalettet er i sannhet mulighetenes rom.
Med 40 mennesker og ett toalett forsvinner stort sett muligheten.
Jeg tror jeg stikker til Amsterdam i stedet.
Kall det gjerne en visjon.
From: "Ole Jakob Bergfjord" <s971080@stud.nhh.no>
Newsgroups: no.alt.frustrasjoner
Subject: Safety First
Date: Fri, 11 Jan 2002 16:19:48 +0100
Message-ID: <a1mvul$s4nol$1@ID-96205.news.dfncis.de>
Tilværelsen er i ferd med å få overtaket på meg.
Her om dagen ventet jeg på noen bekjente.
Egentlig er det slike gjøremål man burde ha outsourcet i spesialiseringens
navn, men jeg gjorde et unntak.
Jeg ventet. Og ventet.
Etter noen minutters konsentrert venting kom en mann bort til meg.
En svært homofilt utseende mann, med et svært innbydende glis.
"Bist du Pete?", spurte han.
Og selvfølgelig burde jeg svart ja.
Sannsynligvis ville jeg ha endt opp i en eller annen orgie.
Østtyske schlägere fra 80-tallet, en flom av Liebfraumilch, horder av nakne,
tykke, middelaldrende menn med hockeysveis.
Men jeg er altså ikke Pete. Langt derifra.
På gode dager kunne jeg sikkert blitt tatt for Colin, kanskje til og med
Jason, men ikke Pete. Aldri Pete.
Etterpå gikk jeg hjem, pusset tennene og gjorde mitt fornødne. Og pusset
tennene igjen.
Først på vei til soverommet innså jeg at det var noe galt som langt fra var
riktig.
Når eventyrlysten er borte, hjelper det lite med rene tenner.
From: "Ole Jakob Bergfjord" <s971080@stud.nhh.no>
Newsgroups: no.alt.frustrasjoner
Subject: Free to choose
Date: Mon, 28 Jan 2002 22:30:30 +0100
Message-ID: <a34fvs$1552af$1@ID-96205.news.dfncis.de>
For et par uker siden bestemte jeg meg for å gå og kjøpe en lighter.
Det er selvfølgelig begrenset hvor stor nytte jeg har av en lighter. Jeg
røker ikke, og er altfor lat til å gå rundt med den på meg, med de fordeler
det i visse situasjoner kunne innebære. Men jeg likte tanken på å ha en
lighter liggende på skrivebordet mitt.
Så jeg gikk bort i kiosken og spurte etter en lighter. Damen spurte hvilken
type jeg ville ha. Jeg skjønte ikke i det hele tatt poenget, men svarte at
jeg ville ha den dyreste. Så spurte hun hvilken farge jeg ville ha. Jeg
ville ha den dyreste igjen, men alle fargene kostet like mye. Damen så
forundret på meg da jeg forklarte at det i så fall var revnende likegyldig.
Så jeg fikk en gul lighter.
I starten var jeg fornøyd med kjøpet. Men så grep jeg meg selv i å benytte
stadig mer av fritiden til å leke med lighteren. Av og til bare leke, av og
til sette fyr på ting. Notater. Eurosedler. Ting som er nyttigere i ubrent
tilstand. Jeg la også merke til at den gule fargen passet ekstremt dårlig
til de andre gjenstandene på skrivebordet (en grønn/hvit Aspirin-eske, et
grønt/rødt tysk nødpass, et hvitt krus, grønne og røde sedler).
Derfor så jeg meg nødt til å omplassere den. Nå ligger den på øverste hylle
over skrivepulten min. Den ligger slik plassert at jeg ikke ser den når jeg
kommer inn, og så høyt opp at jeg må reise meg for å hente den hvis
lekelysten melder seg.
Det gidder jeg ikke.
Hvis man har en lighter som ingen noen gang ser, har man da en lighter?
Jeg føler meg som en mislykket konsument.
From: "Ole Jakob Bergfjord" <s971080@stud.nhh.no>
Newsgroups: no.alt.frustrasjoner
Subject: Zurückbleiben, bitte
Date: Sat, 24 Nov 2001 20:23:22 +0100
Message-ID: <9tosa0$3ti5q$1@ID-96205.news.dfncis.de>
Det er høst.
Tiden for dypdykk i kunnskapens kilde, gjerne gjennom vitenskapelig utførte
eksperimenter. Så også for meg.
Jeg har tatt mye T-bane i det siste. Det som plager meg er stoppene.
Nå vil sikkert noen si at konseptet T-bane ville vært fattigere uten
stoppene, og jeg ser ikke bort fra at de har rett i det.
Men problemet er altså at stoppene har ulik lengde. I følge mine
observasjoner tar det alt fra 18 til 22 sekunder fra toget stanser til det
begynner å bevege seg igjen.
Og denne variasjonen skyldes, så vidt jeg har kunnet registrere, overhodet
ikke forskjeller mellom stasjonene, togtypene, ulik passasjermengde eller
ulikt klokkeslett.
Alt virker tilfeldig.
Dette betyr altså at noe, trolig den usynlige hånd eller et mer synlig
eksemplar tilhørende en lat togfører, stjeler opptil fire sekunder av tiden
min på hvert stoppested.
Problemet er ikke primært at jeg har bruk for de ekstra sekundene. Jeg har
mer enn nok sekunder allerede.
Men uvissheten plager meg. Jeg takler det rett og slett ikke.
En dag kommer jeg til å gå amok.
