Orientalske tepper

 

Den etniske bølgen på 80-tallet

Mot slutten av 80-årene var det behov for nye verdier og trender innen musikk, kunst, dekor, interiør og litteratur. Vi kunne observere hvordan retninger som tidligere ble klassifisert som "alternative", både innen visuelle uttrykksformer og meningsytringer, samt politiske orienteringer, ble gjennom media og livsstilsindustrien presentert som nytt, "ekte", "autentisk", "originalt" og med en rekke andre positivt ladde adjektiver. Industrien hentet materialet og varene fra allerede eksisterende kilder, men selvfølgelig med den motivasjon at behovet for noe mer ærlig og opprinnelig i markedet, skulle utnyttes kommersielt. Den nøyaktig samme mekanismen arbeidet innen musikkindustrien fra midten av 70-tallet, hvor man "oppdaget" undergrunnsmusikken punk, og fra midten av 80-tallet, hvor den amerikanske hip-hop-kulturen ble hentet inn fra gata og gjort spiselig for et større publikum; både i film, musikk, klær og dekor.

(Det interessant med denne trenden var at den kom igjen mot slutten av 90-tallet; fikk nye klær og navn, men ikke desto mindre utgjør rap-musikk og beslektede stiler en meget stor del av platemarkedet innen den mest kjøpesterke kundegruppen. Men at den allerede er hendøende, kan man høre ut fra at det er minimalt med nyskrevet/nykomponert musikk som selges; formelen synes å være å ta komp, melodi eller arrangementer fra eldre utgivelser, og legge på rap-tekst og eventuelt nye trommespor. Denne tvilsomme "ære" er bl.a. blitt Police til del, samt Pachelbels "Canon", og (ironisk nok) disco-versjonen av Beethovens 5.symfoni fra "Saturday Night Fever".)

Trenddreining innen musik

De første synlige tegn på at ikke-europeiske kulturuttrykk ble en akseptert del av vår egen populærkulturelle sfære, var for eksempel "World Music"; hvilket i flere år var ensbetydende med afrikansk populærmusikk, high life, juju, etc. Dette var artister som hadde en lang karriére bak seg i sitt hjemland eller på det afrikanske kontinent, men som nå fikk et enormt salgspotensiale i Europa. Yossou N'Dour er en av de som har overlevd til nå, men som ikke hadde direkte vondt (økonomisk) av å samarbeide med bl.a. Peter Gabriel. Etter hvert kom afrikanske/søramerikanske/asiatiske mønstre inn i tekstilprodukter; klær, gardiner, grafisk design og interiør. Siden oppdaget man Irland, som i kraft av sin sterke musikalske tradisjon ble en enorm inspirasjonskilde for mange musikere. Irske folkemusikkorienterte sangere/musikere som Mary Black, Clannad, Lorrena McKennit, og mer perifert folkemusikalske band som Hothouse Flowers ble solgt og markedsført mer aktivt i Europa. Country & western-musikken ble også mer ung og dynamisk, med artister som Garth Brooks og Dwight Yoakam, og c&w-plater klatret på de større hitlistene. (Akkurat på dette tidspunktet fant merkelig nok vår egen Trond Granlund ut at han egentlig hadde vært en cowboy i hjertet hele tiden, og begynte å spille norsk kvasi-country).
 

Men altså...tepper

Smaksdreiningen innen tepper

Før disse impulsene og fenomenene ble tydelige, var orientalske tepper i stor grad et symbol på besteborgerlig, gammel rikdom og verdighet. Teppebutikkenes primære kundegrunnlag var blant de etablerte og ikke altfor fattige, som ønsket tepper som understreket deres avslepne og kultiverte smak,og valgte helst teppene utfra at de skulle stemme med fargene ellers i det rommet de skulle ligge, og at de hadde den ønskelige størrelse, omtrent som når man kjøper gardiner. At hvert teppe hadde individuelle kvaliteter i kraft av å være håndlaget kunsthåndverk basert på gamle tradisjoner, var underordnet. Denne holdningen gjorde (og gjør) at det er grunnlag for å selge maskinproduserte kopier av slike tepper ("Wilton"), eller indiske eller pakistanske kopier av iranske, tyrkiske og kaukasiske mønstre, gjerne med betydelig mer avdempede farger enn originalene (ofte nesten enfarget grønne eler grå), for å tilfredsstille det vestlige publikums smak.
 

Teppetyper

Hvis vi her velger å definere "Orientalske tepper" som tepper fra Tyrkia, Kaukasus, Persia, Afghanistan, India, Pakistan og Kina, med hovedvekt på Iran og Tyrkia, kan vi grovt sett dele dem opp i to grupper: Bytepper og landsbytepper/nomadetepper. Karakteristisk for den første gruppen er at de er produsert i "fabrikker" hvor en mengde vevere/knyttere sitter og masseproduserer etter gitte/faste mønstre, ofte på bestilling eller beregnet på et bestemt publikum. Disse teppene er ikke mindre av svært høy kvalitet, og kan (som andre tepper) lett gjenkjennes på sitt mønster; som ofte har runde kurver og figurer, stiliserte blomster og ornamenter. De er ofte ekstremt tettknyttede (målt i knuter pr. kvadratttomme eller kvadratcentimeter) og derfor tilsvarende slitesterke og motstandsdyktige for smuss. Det er ofte slik at et godt teppe kan gå i arv i flere generasjoner, og med god pleie og reparasjon, behøver ikke det gjelde bare de dyreste teppene. De fleste store byene i Iran og Tyrkia har teppeproduksjon med særegne trekk; byer som Keshan, Hamadan, Quom, Kirman, Isfahan, Ushak, og andre har i generasjoner vært kjent over hele Europa og det nære Asia som sentra for teppeproduksjon av høy kvalitet.

Med landsby- eller nomadetepper forstår vi (eller jeg) tepper som er produsert i mer eller mindre private husholdninger, med eget eller lokalt bruk for øye. (Det produseres selvsagt mye for salg her også etterhvert, som resultat av at den vestlige smak har dreiet seg i favør av slike tepper). Disse teppene lages på mye mer primitivt utstyr, ofte enkle, flyttbare vevstoler, og blir følgelig mindre også. De er mindre tettknyttet, siden de ofte blir laget av grovere garn, men er ikke desto mindre utrolig slitesterke. På grunn av bl.a. garnet/ullens tykkelse og vevstolenes form og funksjon, er også mønstrene mye mer geometriske og preget av rette linjer, gjerne med sterke farger og klare, lysende mønstre. Det typiske rammemønsteret er en eller to medaljonger innen border, og sterkt stiliserte figurer. Mønstrene er gjerne tradisjonelle, og kan som regel attribueres til helt bestemte områder, landsbyer eller stammer. I Turkestan var teppene relativt like med unntak av medaljongen i midten, som i sin opprinnelige form var typisk for de forskjellige nomadestammene. Men alle disse kjennetegnene er blitt mer og mer utvannet over tid,også som følge av at flere og flere nomader blir bofaste, og mønsteret er ikke lenger et sikkert signal på opprinnelsesstedet.

Det er nedslående mye uvitenhet blant både teppeselgere og -kjøpere, og tepper blir tilskrevet både den ene og den andre opprinnelsen. Slike tepper som nevnt nettopp, med Turkestansk opphav, blir gjerne fraktet til større handelsbyer f.eks. i Afghanistan, og får da navn etter den byen. Og innen teppet kommer i butikken i Norge, er det mange som fyller ut manglende informasjon med egen gjetting. Det kan være forferdelig frustrerende å gå i teppebutikker og høre hvordan selgeren forteller halvsannheter og fri diktning til kunder som er avhengig av hans fagkunnskap og vurdering for å bestemme seg. Noe av gleden ved å eie tepper er også å kunne noe om deres opphav, om produksjonen, ullen, fargene og mønstrene. Noe av det mer graverende jeg har hørt var  på Ikea (surprise!), hvor en unggutt viste frem en typisk pakistansk kopi av et turkestansk teppe (jevn gråfarge, silkeskimmer, fabrikkjevne linjer) og presterte å fortelle et intetanende par at det var "en kopi av et berømt pakistansk teppe som nå befant seg på museum".  Det eneste riktige var at det var en kopi.
 

"Aldersbehandling" av tepper

Et resultat av at vi gjerne vil bedras med historier om alder, opprinnelse og skjønnhet, er den behandlingen nyproduserte tepper blir utsatt for med en gang de er ferdig, for at de skal se gamle ut. Alle tepper blir grundig vasket etter at de er ferdige, og falmer allerede da noe. Men de skarpe fargene et nytt teppe har, er ikke i alles smak, og hvertfall ikke hvis man foretrekker "gamle" tepper. For å gi dem den nødvendige patina kan de bli svidd med flammekaster, slik at man brenner av de små hårene ulltrådene består av. Det skal da gi inntrykk av at de slitt av, men det sier seg selv at teppets slitestyrke ikke har særlig godt av denne behandlingen.
Enda vanligere er å klorvaske teppet. Det bleker teppet ytterligere, og gir et jevnt falmet preg. Denne metoden er svært vanlig, og ved ganske enkelt å fukte en duk og gni på teppet, kjenner man en tydelig klorlukt. Et av mine tepper som jeg trodde var ca. 100 år gammelt (en Belutch-kelim), måtte jeg gni med vann pga. noe søl, luktet tydelig klor. Da betyr det at jeg slett ikke kan være sikker på alderen. At det er slitt og falmet forteller da ingen ting.

Det er alltid klokt å undersøke slike ting før man kjøper teppet. Noen tips er:

Berømte tepper

Noen av de mest kjente orientalske teppene, som går igjen i alle bøker og historiske oversikter er

Og det er ikke uten grunn. Se selv!
 
 

Galleri

Noen (altfor få) eksempler på praktfulle tepper, for det meste antikke og semi-antikke, samt kelimer (Anatolske). Denne siden inneholder (rimeligvis) mye grafikk.
 

[1] Dobag har også laget et svært nyttig lite hefte med tips om hvordan du bedømmer et teppe, og hva du skal se etter. Imidlertid er noen av de kravene Dobag stiller til et skikkelig teppe slik at det til slutt bare er deres egne tepper som innfrir dem. Det er for eksempel ikke rimelig at alle tepper bør ha en jarekant på en halv fot. Et teppe kan være godt likevel, og det vil ikke minske teppets kvalitet eller verdi om man får det forsterket eller reparert av profesjonelle fordi jarekanten er litt skrøpelig. Noen tepper kan være skåret av, eller knuterader kan være rekket opp for at det skal være mulig å veve en kant der.