Diktene er oversatt av Jan Erik Vold.
|
|
Født i Stockholm 1931. Fikk hjerneslag og mistet taleevnen
i 1990. Diktene er oversatt av Jan Erik Vold. |
Den unge fruen gråt rett ned i maten
på hotellet etter en dag i byen
der hun hadde sett syke som krøp og lå
og barn som måtte dø på grunn av nød.
Hun og mannen gikk opp på rommet
der det var stenket vann for å binde all skitten.
De la seg i hver sin seng uten mange ord.
Hun falt i en tung søvn. Han lå våken.
Ute i mørket drev et stort rabalder forbi.
Snakk, tramp, rop, vogner, sang.
Det skjedde i nød. det holdt aldri opp.
Og han sovnet til slutt, krummet i et nei.
Det kom en drøm. Han var på sjøreise.
I det grå vannet oppsto en bevegelse.
og en stemme sa: "Det fins en som er god.
Det fins en som kan se alt uten å hate."
I
Vi stilte opp og viste fram våre hjem.
Besøkeren tenkte: dere bor bra.
Slummen har dere inni dere
II
Inne i kirkene: hvelv og søyler
hvite som gips, som gipsbandasjen
rundt troens brukkede arm.
III
Inne i kirken står tiggerskålen
som løfter seg selv fra gulvet
og går langs benkeradene.
IV
Men kirkeklokkene må gå under jorden.
De henger i kloakksjaktene.
De klinger under skrittene våre.
V
Søvngjengeren Nikodemus på vei
til Adressen. Hvem har adressen?
Vet ikke. Men det er dit vi går.
På undergrunnsstasjonen.
Et mylder blant plakater
i stirrende dødt lys.
Toget kom og hentet ansikter mapper.
Mørket neste. Vi satt
som statuer i vognene
som ble slept avsted gjennom hulene.
Tvang, drømmer, tvang.
På stasjoner under havoverflaten
ble mørkets nyheter solgt.
Folk beveget seg, sørgmodig
stillferdig under urskivene.
Toget tok med seg
ytterklær og sjeler.
Blikk i alle retninger
på reisen gjennom fjellet.
Ingen forandring ennå.
Men nærmere dagen begynte
frihetens humler å surre.
Vi steg opp av jorden.
Landet slo med vingene
en gang og ble stille
under oss, vidstrakt og grønt.
Kornaks blåste inn
over perrongene.
Endeholdeplassen! Jeg fulgte med
bortenfor endeholdeplassen.
Hvor mange var vi? Fire,
fem, knapt flere.
blå viker, åser
åpnet sine vinduer.
