Thor Thorsen

(1927-1999)

Fra omslagsteksten til "Det daglige støt" (1984):
 "Da Thor Thorsen sto frem i 1959 skrev Odd Solumsmoen i Arbeiderbladet: ' En debuterende lyriker som ikke skriver om seg selv --. Det er uhørt, og verden står ikke til  påske'."

Fra Dagsavisen, onsdag 15.9.99:


Lyrikeren Thor Thorsen, som døde i mars i år - hadde nettopp avluttet sin siste diktsamling. Den lanseres nå i høst med tittelen "Med smergel og omhu".
Lars Saabye Christensen har skrevet et etterord, der han påpeker at tittelen på den siste samlingen også sier mye om Thorsens forfatterskap. Han sløste ikke med ordene, men han var samtidig generøs. "Hans dikt er poetiske telegrammer", skriver Christensen. "Han har så mye på hjertet, derfor fatter han seg i korthet."

Thorsen har vært tilstede i det norske litterære landskapet i hele 40 år. Han debuterte i 1959 med samlingen "På Været". Siden kom diktene nesten årvisst. Men han gikk stille i dørene, som Saabye Christensen påpeker. Likevel gir diktene hans gjenlyd i språkets rom.

Kort bibliografi

 1959 På været (dikt)
 1960 I paradiset (dikt)
 1963 Ved ferjestedet (dikt)
1967 Du idag (dikt)
 1969 Vi fra det store multeåret (dikt)
 1971 Reprisetimen (dikt)
 1973 Tante Indianna (roman)
 1975 Kom la oss leke (roman)
 1977 Kors over og ramme rundt (dikt)
 1978 Det kunne komme noen
 1980 Finn meg, du (roman)
 1981 Mammut-onkel (dikt)
 1983 Dødsbo-rock (roman)
 1984 Det daglige støt (utvalgte dikt)
 1986 Frokost med hund (dikt)
 1988 Et spyd i gresset (dikt)
 1990 Min evige tysker (roman)
 1992 Bare til låns (dikt)
 1994 Katten er i rute (dikt)
1997 En krans av lys (dikt)


Utstilling (fra "Reprisetimen", 1971) 

 Interiør og lys var i orden, 
 keramikken var nøyaktig så blå 
 som den skulle være 
 var det noen som sa, 
 ikke alle koppene passet til 
 asjettene men billedteppene 
 var som skåret ut av multemyrer, 
 grafikken noe dyster og man lette 
 etter kvinner og trær i den. 
 De strikkede kjolene bar preg 
 av hjemlengsel 
 og de ble heller ikke solgt

Det kunne komme noen 
(fra "Det kunne komme noen",1978) 

Bibelen og kortstokken 
ligger på bordet ditt, 
godt å ha, sier du 
det kunne komme 
et menneske. 

Det kunne komme noen 
som simpelthen forlangte 
alle kortene på bordet.


 

Hesten (fra "Mammut-onkel", 1981) 

 Han er så opptatt av hesten sin 
 at det går stygt utover ordforrådet. 
 Det holder til Svarten i stallen, 
 naboene i forbifarten, 
 ved kavringen og surmelken 
 og bibelstedene til nød, 
 men i mørket 
 når han skal være menneske 
 og hviske over sengestaven 
 er munnen tørr som halm. 

Når man heter Hagbart  (fra "Mammut-onkel", 1981) 

Når man heter Hagbart
er det ensbetydende med
at man har sittet i 17.mai-komiteen i 33 år.

Sittet, stakkar!

Han, som hadde fått puter under føttene av å marsjere mellom
husrekkene hvor skarptrommen slo sprekker i
karamell-puddingen.

En stakkato gange som fremhevet hans solide vesen og
urokkelige tro på seier over sosialismen
men hans fantasi var ikke større enn at han beholdt forstanden
fra revelje til siste tog.


 
 

Circus (fra "Katten er i rute", 1994) 

 Elefanten ville ikke stå 
 på ett bein 
 hunden nektet å hoppe 
 gjennom den brennende ringen 
 og dvergen var så storvokst 
 og tankefull 
 at det var 
 bortkastede penger. 

Gladdag på kysten  (fra "Katten er i rute", 1994)

Silda sto så tykt 
at jeg gikk tørrskodd 
over sundet 
og dagen var full av 
trivelig tullsnakk på 
fiskeribølgen.