....(heretter kalt TRP, en skjebne hans navn ofte lider i artikler og anmeldelser)
har en konstant undertone av pragmatisk, lun kynisme -- hvis det er en mulig
kombinasjon. Han ser verdener (eller verden) gå med lange skritt inn i
tilintetgjørelsen, men lener seg tilbake og nevner det bare i forbifarten.
Forhold til kvinner, karrierer, liv og eksistenser raser ned i historiens sluk
og glemsel, og han omtaler det som om det var nok en sol som gikk i havet en
sommerkveld. Problemet er selvfølgelig at det var den siste gangen
noen sol gikk i havet. Selv når TRP beskriver begynnelsen av et
kjærlighetsforhold legger han ikke skjul på at dette går den
veien høna sparker:
...
du er mitt evige tema
Stadig vekk skal jeg
improvisere svære uvær
over deg
..
Eller beskriver dette bare brusende forelskelse? Mulig det. Men TRP nærer
ikke mange romantiske forestillinger om samlivet:
I juss slipper tvilen
tiltalte fri
Men det er rettferdighet
Dette er kjærlighet
Et virkemiddel han finpusser i språket sitt, er å bruke klisjeer, ordtak og floskler med et minimum av respekt, enten for klisjeene selv, eller for de som ville finne på å bruke dette mot ham. Han setter sammen to utrykk slik at de ville gitt mening hver for seg , men de gir ny mening sammen som gir den dobbelt- og trippelbunnen i språket som hvertfall undertegnede har enorm glede av, som hos Gro Dahle.
..å blåse opp forventninger så svære at de sprekket [...]og for alltid tilgi hennes øynes sidesprang.
Diktet "Det er kråker nok å fyre for" er
en oppvisning i teknikken med å bruke slitte ordtak. Han gjør
det på samme måte som Gudmund Hernes gjorde når han snakket
om å ha svin på skogen:"..noen ser ikke skogen for bare svin".
Ute er det kråker nok å fyre forHer kjenner vi igjen "å fyre for kråkene", "å gå over bekken etter vann", "å falle på sin post" og beretningen om Sisyfos, som ble dømt til i evighet å trille en stor stein opp en bakke, bare for å miste den ned igjen når han var nesten på toppen. TRP bruker også hinmannen uten å frykte sammen med kråke-ordtaket i "Min skygge og min gentleman":
Bekker nok å gå over
Poster nok å falle på
Steiner nok å trille opp og rulle ned
Han som med en litt sjenert men likevel
beleven gest
stikker hoven fram
og fyrer meg for kråkene.
Vi var ikke gamle før vi lærte ur-gåten om hva som går og går, men aldri kommer til døra. TRP sikter litt videre når han parafraserer denne gåten i "Verden vil forgå II":
...
Som han sier; Verden vil forgå, men aldri komme utrent fram
...
Og et annet eventyr plukket i biter:
Den nonsjalante måten reven fraskriver seg rognebær på...
kan tilskrives det faktum
at alternativet finnes f.eks.
det innen rekkevidde mye søtere
Poenget i eventyret er nettopp at reven gir opp rognebæra med replikken
Høyt henger de og sure de!
Vi har alltid trodd han måtte overbevise seg selv om det ikke var verdt
strevet. Kanskje undervurdert reven.