Gro Dahles dikt befolkes av figurer som ikke går i flokk. De er ikke ensomme, men de befinner seg av forskjellige grunner alene i sin situasjon og i sin verden. Disse figurene eller aktørene kan være paven, Linnea, moren, eller dyrene.
I sin alene-het kommuniserer de med både dyr -- som da selvfølgelig
snakker -- eller ting i omgivelsene som de først da er oppmerksomme på;
treet, elven, eller gråten, stillheten eller mørket. Språket
hennes har ganske klare stilistiske trekk som det går an å kjenne
igjen, for eksempel at hun tar ut bestemte detaljer i bildet og viser oss spesielt,
som i dette fra "Hundre tusen timer":
"Den skitne
ullgenseren. Det flokete håret."
Fra "Regnværsgåter":
Den røde genseren over stolryggen
i det blå kjøkkenet
eller dette :
I bakgården
står en grønn damesykkel uten sete
Innved veggen:
En rød og hvit plastpose som er knyttet igjen
Alt hvisker til meg
Hyssingen
og de åtte knutene på hyssingen
Flasken i hjørnet. Og pappesken
Her synes jeg Dahle godt definerer selv hvorfor hun trekker ut disse tilsynelatende uviktige detaljene: "Alt hvisker til meg". Barn har ofte denne egenskapen; de kan i et stort synsfelt øyeblikelig trekke ut akkurat det de vil: "Se, en gravemaskin" ,sier de, etter at man har kjørt forbi 50 forskjellige kjøretøy i en bilkø.
Et annet virkemiddel som er karakteristisk, er bruken av gjentagelser, med
en liten variasjon eller videreutvikling:
- Hvor er datteren min, spør jeg gatelyktene.
- Hvor er datteren min, spør jeg kiosken på hjørnet.
- Hvor er datteren min, spør jeg de store tause trærne.
Dahle er opptatt av barn. Både sine egne (hun er bl.a. iherdig amme-forkjemper) og de små i verden; også vi voksne når det hele blir litt for mye for oss:
Når paven blir trett
tar han tøflene av
og tasser med føttene
små hvite puter
over marmor og teppe
bort til senga
Ruller seg innunder laken
ruller seg godt innunder
laken og teppe
Krøller seg sammen
med den store katten
inntil den store
brunstripete katten
Og han får sove nesten
med en gang
(fra "Audiens", 1987)
Hun har skrevet barnebøker, som muligens er biografiske, om
Kaia og Simon. Det er også disse to som har tegnet illustrasjonene
til samlingen "Regnværsgåter". Ellers gjenskaper hun
barndommens måte å sanse på, å sile sanseutrykk
på, og barns tillitsfulle forhold til de som nærmer seg dem..med
noen forbehold:
- Nei, svarer Linnea
og stoler ikke på trær
som snakker om penger
Men ellers snakker personene fritt med hunden, apen og elven. Konfliktene i diktene er ofte mellom mor og datter. Slutten av "Linneapasjonen" og store deler av "Hundre Tusen timer" handler om løsrivelse, kjærlighet/dominans og oppvekst. Og i denne samlingen er Dahle uventet malerisk, nærmest grotesk i metaforer og bilder:
Når jeg kveler barnet mitt, kveler jeg det med de beste hensikter.
Diktsamlingene til Gro Dahle henger sammen som historier, beretninger, men diktene er så konsentrerte bilder at de ikke faller sammen ved å bli lest ett og ett. Men spesielt Linneapasjonen gjorde dypt inntrykk på meg når jeg leste den i sammenheng.
Hun er ikke naivistisk på samme måte som Shel Silverstein
eller tidlig Jan Erik Vold, men jeg synes diktene hennes er både
i slekt med disse og f.eks. Olav H. Hauge.
Man kan godt lese Gro Dahle uten å frykte for sin mandighet eller
akademiske rang, eller uten å være radikal, feminist eller
litteraturviter. Så inkluderende og åpne som aktørene
i hennes dikt er mot hverandre, er det plass til flere der. Eller som hun
skrev i en tekst i en reklame for tidsskriftet "Vinduet":
Kom inn kom inn
her er pærer til alle
Øystein Skundberg, 1999