Barn og seksualitet i et barndomshistorisk perspektiv Øystein Skundberg -- hovedfag pedagogikk, Høgskolen i Lillehammer \tableofcontents{} Prolog [...] Hun spurte om vi ville leke med henne og Berit i vedskjulet. ``Åffer det?'' spurte jeg. ``Åffer det?'' spurte Edvard, like hurtig. ``Derfor'', sa Johanne. Stemmen kjælte. Tungespissen kom ut fra tennene. En orm! Og hun grep begge hendene og trakk meg efter seg. Jeg stemmer imot. ``Faen!'' skrek jeg. ``Kom da, kom da!'' mol hun, ``og du også Edvard! Vi skal leke sykehus!'' ``Sykehus!'' skrek vennen min. Hvem har sett antiloper som uten videre lar seg bedåre av krokodiller? Alle instinktene våre ropte om hjelp i pikenes jungel. Men skjønt vi vridde oss og protesterte, klarte hun å gjøre oss nysgjerrig. Hun dro oss med åndsmakt ut av huset, og sannelig! Der svingte Berit opp med sykkelen og smekket sammen en lås med hemmelig nummer. ``Hallo, Grase!'' sa Johanne lavt, og pysjet det grønne håret til rette ved høyre tinning. Og foran oss tre andre duvet hun inn i vedskjulet. Vi måtte følge! Hun var som rottejomfruen med fløyten. Ikke engang Berit visste hva som nå skulle skje. Vi stod i vedskjulets halvmørke. Der var det mange gode lukter.``Nå er vi lissom på det hospitalet i London'', hvisket Johanne, hun brukte en dyp stemme. ``Dette er den kirurgiske avdeling.'' Men i den neste setningen brukte hun røsten som hadde en slags ganefeil: ``Geårge er ute og spiser løns. Men jeg skulle hilse og si at vi kan undersøke pasjientene uten ham. Sett deg der, min lille venn,'' sa hun mildt, og skjøv meg ned på huggestabben. ``Faen!'' hylte jeg. I det samme ble det lyst i rommet! Det var Edvard som sparket opp døren. Vekk var han! Han rømte alltid. Det klarte jeg aldri, ikke denne gangen heller. Johanne låste armene mine bakfra, og der satt jeg som fange på huggestabben. Jeg hørte henne si: ``Søster Grase. Brett ned buksene hans.'' ``Javel.'' ``Underbuksene også!'' Hva gjør metemarken når den er tredd inn på kroken? Den vrir seg; stum; desperat. Nå tvang de ryggen min ned mot huggestabben, begge buksene hang rundt turnskoene. ``Hold pasjienten,'' stønnet Johanne. ``Jeg vil også se!'' skrek Berit. ``Geårge har sagt at det er jeg som har ansvaret,'' lød det fra Johanne. Foroverbøyd studerte hun nøyaktig hva Gudherren hadde gitt meg og ikke henne. Hun løftet den med fingertuppene, og brydde seg ikke om venninden som maste: ``Søster Pylis! Nå er det min tur!'' Johanne fortsatte intenst med å stille diagnosen: ``Her kan bare en operasjon redde livet. Søster Grase. Gi meg instrumentene.'' Da hylte jeg: ``Jeg sladrer til moren din!'' ``Hent havesaksen. Den henger der borte på veggen.'' ``Edvard!'' brølte jeg. ``Edvard! Edvard!'' Berit vendte tilbake med saksen. Kjeften min spydde flammer av skrik. Men så med et brak! -- ble døren puffet opp, og lyset veltet inn i vedskjulet. Utenfor stod Edvard. Han glante vilt. Og straks han klarte å oppfatte siste nytt fra en kirurgisk avdeling i London, skrek han bakover mot hovedbygningen: ``Moar! Moar!'' (fra novellen ``Pylis og Geårge'', Odd Eidem 1975) 1 Innledningsvis I det følgende vil jeg gjøre et tappert forsøk på å undersøke noen sider ved barns kjønn og seksualitet i den vestlige verden gjennom de siste tusen år. Min hypotese er at man gjennom historiske perioder kan se på barns kjønnsroller og seksuelle roller som både objekt, dvs. måten samfunnet har formet og oppfattet disse rollene -- og subjekt, dvs. måten barnet har konstituert seg selv som seksuelt vesen på, og at disse to har påvirket hverandre. Jeg vil først si noe om forskningen på barndommen og hvordan begrepet ``barndom'' har blitt forskningsobjekt. Deretter skal jeg se på barn som seksualobjekt og -subjekt i historiske linjer, før jeg avslutter med disiplineringen av barneseksualiteten; hvem har disiplinert, hva har blitt disiplinert og hvordan har det foregått, og når. 2 Barndomshistorisk og barndomssosiologisk forskning 2.1 Om Ariès og kritikken Historisk forskning med fokus på det vi vanligvis mener med "barndom" har ingen lang tradisjon. Det er vanlig å regne utgivelsen i 1962 av boka "Centuries of Childhood" (På norsk "Barndommens historie" 1980) av Philippe Ariès som starten på dette forskningsfeltet. Boka vakte mye debatt, ikke minst fordi mange historikere kritiserte både metodene og konklusjonene hans. Men ikke desto mindre ble boka en katalysator for mange andre vitenskapelige arbeider som søkte å kartlegge opprinnelsen til vårt barndomsbegrep, hva vi mener med det og hvilke kår barn levde under før. "And in the beginning was Ariès", sier Heywood (2002), og antyder med det at hans arbeid var utgangspunktet for barndommen som forskningsobjekt, og "åpnet" forskningsfeltet. Det var hovedsakelig psykologer og sosiologer som var positive til hans teser, mens historikerne kritiserte bl.a. at han baserte seg på fremstillingen av barn i billedkunst fra middelalderen, men brukte overveiende religiøs kunst, og at han trakk alt for lettvinne konklusjoner på spinkelt grunnlag. Videre påpeker Heywood at Ariès var ekstremt "nå-sentrert", dvs. at han så etter vårt århundres barndomsforestilling i middelalderen, fant den den ikke og konkluderte med at epoken ikke hadde noen barndomsforestilling i det hele tatt. (ibid:13) Sagberg og Steinholt (2003:20) sier at den tradisjonelle vestlige barndommen slik vi kjenner den, ikke kan regnes for å være mer enn 150 år gammel. Ariès mente å kunne vise at inntil og i middelalderen ble ikke barn regnet som vesensforskjellige fra voksne, og det eksisterte ingen "barndomsfølelse" (sentiment). Det betyr at folk ble født inn i en verden hvor det ikke var deres alder som avgjorde deres status og posisjon eller rolle. Dette var på mange måter en radikal påstand fra Ariès; at vår opplevelse av at barn er en egen livssfære og en egen kultur er utelukkende en historisk og kulturell konstruksjon. Begrepet om barndom og erfaringen av barn er fleksible. Chris Jenks (2000, i Sagberg og Steinholt) sier at enhver forståelse av barndom alltid må betraktes som historisk tilfeldig. Enhver kultur eller historisk epoke konstruerer sin egen barndom, og dette har blitt påvist i kjølvannet av Ariès, av forskere som Hugh Cunningham, Colin Heywood, Linda Pollock og Shulamith Shahar, som viser at voksne har behandlet barndommen som en egen livsfase, noe Ariès nettopp mente at de ikke hadde. Pollock påpeker at dersom man i det hele tatt er klar over at barn er umodne, fysisk eller mentalt, da har man en forestilling om barndom. Ariès sier imidlertid at middelaldermennesket ikke hadde noen overgangsfase mellom spebarnsalder og voksenalder. Det kritikerne er enige med Ariès i, er at det hadde foregått vesentlige endringer i holdningene til og behandlingen av barndommen i løpet at de 2000 siste år av vår historie. (Cunningham 1996:37) Og det er på tide, som Heywood sier, å omsider komme oss over Ariès, det er så veldig lett å kritisere ham. Forøvrig var ikke Ariès nødvendigvis den første som har kommentert at man i førmoderne tid så ut til å tenke på barn som små voksne. Troels-Lund (VI:562) gjengir et 1500-tallsportrett av to små gutter med voksne klær; svart kappe og pipekrave, og mener dette er et eksempel på et slikt barnesyn. Men man skal ta i betraktning at når barn først skulle portretteres, så er det rimelig at de ble iført sin fineste stas, og selv i dag er festklær for barn ofte kopier av voksenklær. I tillegg er barnas ansikter på det nevnte bildet vakkert gjengitt, men dette har ifølge Troels-Lund like mye å gjøre med at kvaliteten på at portrettkunsten hadde økt. 2.2 Kildene De kildene -- eller kildene mine litteraturreferanser siterer -- som er tilgjengelige for undersøkelse av det som er mitt tema, faller grovt sett i to kategorier, normative og deskriptive. De normative kildene er alle typer formaninger, oppdragelseslitteratur, moralsk-religiøse anbefalinger, håndbøker om barnestell, medisinske opp-lysningsbøker om barn, seksualitet eller onani. De deskriptive kildene er mer historiske og objektive nedtegnelser av folkeliv, medisinske fenomener eller historiske hendelser, dagbøker og kulturelle undersøkelser. De deskriptive kildene er rimeligvis også påvirket av en moralsk holdning, noe som klart kan prege deres fremstillinger. På den annen side er det mange av de deskriptive kildene som bestrebet seg på å være objektive øyenvitneskildringer, som kong Ludvig XIIIs livlege Jean Heroard, som førte nøyaktig dagbok over kongens barndom, eller den svenske presten Olaus Magnus' store historieverk over Norden på 1500-tallet. Disse to typene kilder speiler hverandre til en viss grad ved at de normative beskrev virkeligheten ved å beskrive hva som ikke burde skje, f.eks. ved å fortelle hva som var vanlig i forbindelse med småbarnsstell, og hvorfor dette og hint ikke var bra, eller som Elias (1989:261) beskriver i sitater fra litteratur om senge-etikette; dersom man deler seng med en annen av samme kjønn bør man unngå å berøre hans kropp. Dette forteller at det slett ikke var uvanlig å dele seng med andre, både kjente og fremmede. Moderne vitenskapelig (sosialhistorisk) litteratur om dette temaet inntar ofte et tredje perspektiv, det sosialkonstruktivistiske. Man bygger da ofte på at enhver norm eller praksis var kontekstuell eller situert, og bygget inn i en bestemt tid eller et bestemt sted, og at det ikke nødvendigvis var noe fundamentalt konstant over noen av fenomenene. Slik mener bla. Arkins (1994) at homoseksuell praksis i Hellas i det femte århundre før Kristus ikke kan ses som en legning i vår tids forstand, men en historisk og sosial konstruksjon. Dette er også utgangspunktet for Michel Foucaults beskrivelser av seksualmoral som et diskursivt disiplineringsmiddel og Norbert Elias' teorier om hvordan vår kultur har "sivilisert" seg selv, eller Mary Douglas' teori om hvordan forholdet til skitt og urenhet er kulturelle konstruksjoner som brukes som symbolske skiller mellom tilstander som utenfor/innenfor, rent/urent eller riktig/galt. Man kan imidlertid argumentere for at seksualitet er et biologisk fenomen hos mennesker som alltid vil eksistere uavhengig av sted eller tid (om ikke annet for forplantningens skyld), og at barndom forstått som biologisk umodenhet også er det, og at barns seksualitet også er det -- men måten seksualiteten brukes på, defineres, avgrenses, forbys, idealiseres eller tillates er historiske og kulturelle konstruksjoner. Det samme er tilfelle med barndommen. En forutsetning for å behandle barndom som et eget fenomen er at man ser det i forhold til noe annet, nemlig det å være voksen. Det er vanskelig å tenke barndom uten å ha en forestilling om en voksendom, og når vi definerer barndom er vi selv styrt av en eksisterende definisjon av voksendommen. 2.3 Den konstruerte barndomsidéen 2.3.1 Utviklingspsykologiens klamme hånd Den modellen for barndom som har dominert nyere vestlig tenkning har fokusert på tre temaer; rasjonalitet, naturalitet og universalitet. Rasjonalitet fordi man så på det som et kjennetegn på voksenhet, og hvor barndommen var en slags læretid som fører frem til voksendommen. Naturalitet fordi barn blir styrt av sin "naturlig-het", og universalitet fordi man tilla barndomskultur og barnets psykologiske utvikling universelle trekk. Dette er en evolusjonær modell hvor barnet går gjennom faser fra enkel til avansert tenkning, og fra irrasjonell til rasjonell atferd. Jean Piagets utviklingspsykologiske modeller for barnets utvikling og barndommens struktur har vært dominerende, både i pedagogisk teori og praksis, i å danne et bilde av barnet som Barnet som går gjennom forutbestemte faser frem til voksen rasjonalitet. Dette, mener Prout og James (1997:11) marginaliserer barnet til "beings awaiting temporal passage, through the acquisition of cognitive skill, into the social world of adults." De mener at barnet ble et laboratoriedyr i en vestlig rasjonalistisk tradisjon hvor det var objekt for studiet av primitiv kognisjon. Den kjente talemåten "det er bare en fase han/hun går gjennom", har sitt opphav i Piagetiansk tenkning, hvor man kan redusere sosiale relasjoner til biologiske fenomener. Den iboende dikotomien i den psykologiske modellen ble ukritisk tatt opp i klassisk sosialiseringsteori, der barn var uferdige, umodne, asosiale og inkompetente og gjennom den magiske sosialiseringsprosessen ble ferdige, modne, sosiale og kompetente, med andre ord: voksne. Ble de det, var sosialiseringen vellykket, ble de det ikke, hadde den mislykkes. Problemet med et slikt perspektiv er at barnet ser ut til å spille en passiv rolle i den forstand at det er samfunnet som tilegner seg barnet. Barnet som fenomen vil forsvinne, fordi barn i egenskap av å være barn ikke har noen gyldighet. Man kan si at barndomsforskning var utvklingspsykologi. Også den alminnelige oppfatning om barneoppdragelsen fulgte dette ortodokse sporet, og utviklings-psykologien forente på bekvemt vis teori og praksis, forelder og barn, lærer og elev. Steinholt og Øksnes (i Sagberg/Steinsholt 2003:28) sier at voksne gjennom utviklingspsykologien har bakt sine konstruerte kognitive egenskaper inn i barna, og at pedagogikken i høy grad har blitt bestemt ut fra en forestilling om et barn som utvikler seg med basis i noe opprinnelig, nemlig voksnes kognitive egenskaper. Denne innordningen av barnet i et system kan ses på som et resultat av vårt behov for å ordne og klassifisere som et uttrykk for en "higen etter orden og sikkerhet". Steinholt og Øksnes refererer til Zygmunt Baumans teorier om modernitet, der moderniteten gjorde kaos om til orden ved klassifisering og ved å sky tvil og usikkerhet. Ved å disiplinere barn vitenskapelig har vi "forvist dem bort fra det å være rettvise personer i det levende menneskelige drama" (ibid.) i et fåfengt forsøk på å definere barn en gang for alle -- fåfengt fordi barn aldri vil la seg regissere. 2.3.2 Det nye paradigmet for barndomsforskning Det sosialkonstruktivistiske synet på barndommen oppstod ifølge Sagberg/Steinsholt på 1970-tallet som en reaksjon på en denne positivistisk preget barndomsforskningen som så på barn løsrevet fra økonomiske, sosiale og kulturelle faktorer, og som ifølge kritikerne fremstilte et abstrahert barn formet kun av naturlig vekst diktert etter utviklingspsykologiens retningslinjer. Det oppstod en barndomssosiologi som baserte seg mer på Foucault-inspirerte diskursanalyser og Husserl og Heideggers fenomenologi. Å beskrive barn og barndom som sosiale konstruksjoner er å foreta en fenomenologisk reduksjon, mener Hilde Merete Amundsen i Sagberg/Steinsholt (2003:50). Prout og James sier at et strukturalistisk perspektiv på barndom utsletter subjektet, og gjør simpelthen individet til den enheten som bærer de sosiale relasjonene, mens post-strukuralismen gjenoppretter subjektet ved å gjøre det (barnet) til en effekt av diskursen. Det er imidlertid problemer med å bruke diskursteori på barndomsforskning. For det første er det tross alt biologiske faktorer i et barns utvikling som er kontinuerlige uansett diskurs. Barnets kropp er ikke bare en sosial konstruksjon! For det andre vil denne tilnærmingsmåten åpne for at det finnes et uendelig antall barndommer, og det er vanskelig å svelge for sosiologer som vil avmystifisere barndommen og frigjøre den fra ideologiske rammer og dominerende sosiale praksiser. Dette gjelder også for etnografiske metoder, som ofte fremstilles som om de kommer nærmest barndommens kjerne. Prout/James snakker om et nytt paradigme for barndomsforskning, som en oppsamlet reaksjon på utviklingspsykologiens dominerende og altomfattende rammer. Dette paradigmet kan oppsummeres i 6 punkter: 1. Barndom forstås som sosial konstruksjon. Den er forskjellig fra biologisk umodenhet, og er ikke nødvendigvis noe naturlig eller universelt trekk ved grupper av mennesker, men opptrer som et strukturelt og kulturelt komponent av mange samfunn. 2. Barndom er en variabel i sosial analyse. Den kan ikke undersøkes løsrevet fra andre variabler som klasse, kjønn eller etnisitet. Komparative analyser viser et mangfold av barndommer snarere enn én felles. 3. Barns sosiale relasjoner er verdt å studere i seg selv, uavhengige av den voksnes perspektiv. 4. Barn er selv aktive i å konstruere og avgjøre sine egne sosiale liv, livene til dem rundt seg og samfunnene de lever i. De er ikke bare passive subjekter i sosiale strukturer og prosesser. 5. Etnografi er en effektiv metode for å studere barndom. Det gir barna en mer direkte stemme og aktiv rolle i produksjonen av sosiologiske data enn det som er vanlig i eksperimenter eller masseundersøkelser. 6. Barndom er et fenomen man kan undersøke med "dobbelt hermeneutikk": Å erklære et nytt forskningsparadigme er å delta i prosessen som rekonstruerer barndommen i samfunnet. Mitt tema i denne fremstillingen, barn og seksualitet, berøres av den problemene Prout og James peker på når det gjelder en sosialkonstruktivistisk metode, siden seksualitet både er et biologisk faktum og resultat av sosiale og kulturelle forhold, og dens plass i barndommen varierer såvidt mye med historie, samfunn og diskurs. 3 Barn og unge som seksualobjekter og seksualsubjekter Et seksualobjekt vil si en person, en rolle, en figur eller en gjenstand som av andre blir tillagt erotiske eller seksuelle egenskaper eller verdier. Personen blir objektifisert i den forstand at disse egenskapene representerer andres projeksjoner, ønsker og begjær, og defineres og behandles ut fra dette. Barn har på denne måten blitt tillagt roller og blitt underlagt den voksne kulturens seksualmoral og -normer, og også tatt konsekvensene av voksendommens dobbeltmoral, tvetydighet og stadig skiftende medisinske, kulturelle og etiske regimer. Men om objektifiseringen av barns seksualitet har vært diskontinuerlig, kan man argumentere for at barnet som seksualsubjekt er mer kontinuerlig: barnet vil alltid ha et kjønn og en seksualitet, uansett hva voksenverdenen mener om det. Med subjekt mener jeg barnas og barndommens indre liv, den seksualiteten som konstituerer seg selv gjennom barnets biologiske vekst og utvikling, og hvordan barn tar i mot og behandler og forandrer den "seksualsosialisering" de går gjennom. I denne delen av oppgaven vil jeg se på seksuelle roller og relasjoner i forhold til barn som historiske praksiser. Jeg vil også omtale praksiser, skikker og holdninger som omgir seksualiteten uten å være seksualitet; som intimitets-skikker, lek, forhold mellom kjønnene og kulturelle forutsetninger som former og har blitt formet av barns seksualitet og kjønn. Som jeg nevnte i forrige del, er nettopp det at barn er selv med på å aktivt konstruere og avgjøre sine egne omgivelser, et av kjernepunktene i den "nye paradigmet" innen barndomsforskning. 3.1 Det førmoderne samfunnet Litteraturen gir ved første øyekast et inntrykk av at det førmoderne samfunnet i de jevne samfunnslag hadde et uanstrengt forholdt til kropp, kjønn og seksualitet slik at det grenser til barnlig naturlighet. Dette sto i sterk kontrast til de allehånde forbud og regler som ble forsøkt pålagt folk fra religiøse og verdslige myndigheter, som tildels gikk svært detaljert til verks med å nedlegge normative og religiøst begrunnede rammer for seksuallivet. Det vil i det følgende være gjennomgående at disiplineringstiltak er noe som blir iverksatt fra toppen, enten fra myndigheter og autoriteter eller fra høyere og mektigere samfunnslag. Blant vanlige mennesker hersket en annen holdning både til kropp, kjønn og seksualitet. Kanskje dette bildet er for endimensjonalt? Man kan ikke se alle kulturområder og århundrer under ett. Jeg vil skissere både forholdet til seksualitet og barn i antikkens Hellas og Roma, og deretter gå mer eller mindre kronologisk fremover i den grad det er hensiktsmessig for fremstillingen. 3.1.1 Det gamle Aten og Roma Det gamle Hellas, spesielt Aten i 4. århundre f. Kr. var samfunn som hadde svært klare og faste roller for barn og voksen, hvor segregeringen mellom den toneangivende, offentlige voksne verden og den indre verden, hjemmet, moren og barnet, var svært tydelig. Samfunnet var meget patriarkalsk. Den frie voksne mannen var sentrum for all virksomhet, og samfunnet, med barn, kvinner og ufrie, var sentrert rundt den voksne frie mannens behov, også seksuelle: alle andre var tilgjengelige for den voksne mannen behov, hva enten det var barn, kvinner eller andre menn. Arkins (1994) sier "... human sexuality in Athens was organised to meet the needs of the adult male citizen, whose body was the locus of all power in the state." Seksualitet var en rettighet mannen hadde med den største selvfølgelighet, med en aktiv og en passiv part. Det var en maktutøvelse i et asymmetrisk forhold. Den seksuelle asymmetrien speilet den sosiale asymmetrien, som forholdet herre/tjener, husbond/husfrue, voksen/barn og fri borger/slave. Ut fra dette mener Arkins at for grekerne eksisterte ikke aksen heteroseksuell - homoseksuell, men at rollene i samhandling (seksuell eller sosial) ble fordelt ut fra maktforhold, med den frie voksne mannen som den styrende. Foucault (1995:59) kaller forholdene "korrelat til maktens nøyaktige fremgangsmåter", med henvisning til maktforhold som prest/soknebarn og lærer/elev. Mannens seksuelle interesse eller begjær kunne rettes mot hvem som helst andre som var underlagt ham. Derfor blir den homoseksuelle praksisen som de gamle atenere har blitt herostratisk berømt for, en historisk konstruksjon. Det sentrale i denne praksisen var maktutøvelsen og objektifiseringen av den som var underordnet, ikke hvilke kjønn eller alder vedkommende tilfeldigvis hadde. Men som jeg vil vise, kunne slike relasjoner også forekomme som en kulturelt akseptert praksis. Den rollen som pederasti hadde i den klassiske Hellas og Roma har alltid bekymret historikere som så på dette fenomenet som en stygg flekk på bildet av det antikke Hellas som den rene, sublime kulturnasjon av kunstere og filosofer. Fordi grekerne som nasjon hadde disse gode egenskapene, og homoseksualitet og pederasti ikke var bra, kunne ergo ikke grekerne ha bedrevet denslags, resonnerte man seg frem til. Men de stadige hentydningene i klassisk billedkunst og diktning var vanskelige å bortforklare. Ett eksempel: Platon Platons ``Drikkegildet i Aten'' (Symposion) hyllet de erotiske kjærligheter i alle sine varianter. Blant annet forklares dyrkingen av det mannlige og det ungdommelige -- gjerne i kombinasjon. I Pausanias' tale setter han opp moralske retningslinjer for ``guttekjærligheten'', som i seg selv er ikke bare akseptert, men edelt og vakkert. Det er to erotiske kjærligheter til gutter, og den ene er simpel og vulgær, bedrevet av ``laverestående individer...slike som elsker kvinner på like fot med gutter''. (s. 40-41, min uth.) Det vil si at den fysiske kjærlighet til en mannlig ung elsker fungerte like mye på et åndelig og intellektuelt plan, og ikke slik som med en kvinne, ren kroppslig nytelse. Menn som henga seg til denne formen for kjærlighet foretrakk elskere som var ``så lite forstandig og så svakt åndelig utviklet som mulig'' og det vesentligste var bare å ``få sin vilje med dem'' -- som man ville gjort med en kvinne. Den andre erotiske drift menn i mellom, derimot, var trofast, ren, høyverdig. De som bekjente seg til denne formen, eller som identifiserte seg med den Eros som var knyttet til den himmelske Afrodite i stedet for den jordlige, foretrakk eldre gutter. Ikke fordi det var noe galt med forhold til yngre gutter, men fordi de ``føler en dragning mot det mandige og det forstandige....De legger nemlig aldri sin elsk på mindreårige gutter, men avventer tiden da forstanden begynner å gjøre seg gjeldende og de første dun brer seg ut over haken.'' (ibid.) Da risikerer man nemlig ikke å ``spille kreftene på et tvilsomt prosjekt'', dvs. at den unge elsker viser seg å vokse opp til et dårlig menneske. Det er den beste grunnen til at man eventuelt skulle ha forbudt ved lov å elske de mindreårige, mener Platons Pausanias. Det er ``de simple elskere'' som bringer guttekjærligheten i vanry. Pausanias innser at noen steder, for eksempel i Jonia, vet man ikke å verdsette den på samme måte som atenerne. Det er mest på grunn av de barbariske folks forakt for gleden ved intellektuelle sysler og kroppsøvelser, som utvilsomt stammer fra deres primitive styreform, eneveldet. Slike folkeslag synes det bare er skammelig å gi seg hen til en man elsker; enevoldsherskeren setter nok ikke pris på at folket blir stolt og selvsikkert eller forenes i intime vennskapsbånd. Skillet mellom riktig og skammelig går ikke ved kjønns- eller aldersgrensene, men ved om elskeren er verdig eller uverdig: ``Vakkert er nå det å gi seg vakkert hen til en verdig elsker, stygt å gi seg uverdig hen til en uverdig elsker''. (ibid:45) De erotiske nytelsene, afrodisia, var på linje med nytelsene av vin og av god mat (potoi og edodai), en menneskelig utfoldelse som ble bifalt. Men dyden og den gode moralen bestod i måteholdet, sofrosyne, ikke i om man unnlot å ha unge gutter som elskere. Foredlingen av erotiske forhold mellom menn og gutter fikk sin motpol i en stereotyp kvinnerolle som husfrue og barneføder. Mann og kone hadde lite felles, få felles venner eller aktiviteter. Ikke desto mindre var menn fanatisk opptatt av at deres hustruer skulle være jomfruelige og trofaste når de giftet seg med dem. Det vanlige var at en mann fant en hustru når han var i 30-årene, og kvinnen var hovedsaklig mellom 16 og 18, men gjerne også yngre. (Sommerville 1982:32) I Aristoteles' ``Om dyrenes historie'' fra ca. 350 f.Kr. heter det at mannens sæd var ufruktbar frem til 21 års alder. Dersom han ville sikre seg et sunt og vakkert avkom, burde han vente enda lenger. 30-35 år var ideelt, ifølge Platon. (Foucault 2001:143) Kvinnen derimot, var i god stand til å bli giftet bort som 15-16-åring, og til å få barn 21 år gammel.Men tross en slik kvinnerolle kan man se mye heteroseksuell erotikk i avbildninger, blant annet på vaser. Barn ble ignorert (hvertfall av faren) frem til de var 7 år, da den klassiske kulturfostringen startet. De var svært knyttet til moren, siden faren var fraværende. Denne knytningen kunne få seksuelle overtoner etterhvert som barnet vokste til, mener Sommerville. Moren hørte hjemme i "oikios" dvs. husholdningen, og var ekskludert fra det offentlige livet i byen -- "polis" som faren deltok i. Kvinnene ble oversett og levde da mye gjennom sine sønner. Sønnene ble dyrket av sine mødre, og kunne bli substitutt-ektemenn. Sommerville og Arkins mener dette formet mennene i den rollen de senere gikk ut i; de ventet i det lengste med å finne en hustru, og da var det mest for å føye slekten, ha en husfrue og en til å føre slekten videre. I forsvarsskriftet ``Mot Nearia'', som tilskrives Demosthenes, står det ``Vi har kurtisanene for nytelsens skyld, konkubinene for den daglige omsorgens skyld, og hustruene for å få et legitimt avkom og en trofast hjemmets vokter''. (ibid:165) Disse tre må imidlertid anses som roller, og ikke nødvendigvis tre forskjellige personer, selv om de også kunne være det. Mannen sto fritt til å søke nytelse andre steder, men hans sosiale og økonomiske forpliktelser til sin hustru var sterke. Han ble ikke nødvendigvis avkrevet seksuell troskap, men en av Solons lover foreskrev at han burde ha samleie med sin kone tre ganger i måneder. Roma I det gamle Roma så man også den totale patriarkalske samfunnsordning, selv om det vesentligste for en voksen persons status var om han var fri eller ufri. Som Paul Veyne sier (Ariès/Béjin 1985:29) var det viktigste "..to be the ravisher, never mind the sex of the victim". En lov fra 149, "Lex Scantinia", later ved første øyekast til å være et forbud mot homoseksualitet, men er i virkeligheten er forsikring mot at frie barn, voksne, kvinner eller menn ble antastet lik slaver, som måtte regne med å stille seg til disposisjon til enhver tid for den frie, voksne mann. (I Hellas var det helt comme il faut å gå og beundre de unge, frie menn -- "epheboi" -- som trente nakne på gymnasium. I motsetning til de romerske slavene, sto ikke en ephebos' ære på spill om han innlot seg med en voksen mann.) Barnet var også her "usynlig" for faren og det offentlige livet frem til barnet var 7, da det ble farens kompanjong og læresvenn. Ved 16 års alder ble han (fortrinnsvis en gutt) introdusert i voksenfellesskapet ved en egen seremoni, han fikk voksne klær og ble sendt avgårde til en annen slektning for å tilbringe noen år i en form for læretid. Deretter var han fullverdig voksen, og på den måten unngikk man de konflikter mellom sønn og far som ellers ville oppstått i denne livsfasen. Familiefaren hadde uinnskrenket makt, og kunne for eksempel selge eller gjøre til slave en av sine egne familiemedlemmer, dersom det passet ham. Roma hadde en befolkningssammensetning med et påfallende høy andel menn i forhold til kvinner. Dette mener Sommerville(s.47) er et tydelig tegn på utbredt barnedrap på jentebarn. Noen familier holdt seg med én datter, mer som en maskot, og det var vanlig praksis å utsette jenter eller på andre måter uønskede barn for grov mishandling, som å selge dem som prostituerte eller konkubiner eller slaver i bordeller. Guttebordeller var relativt vanlig i Middelhavslandene. Forlatte barn kunne bli brukt som gladiatorer eller bevisst skadet for å gi dem en ekstra salgsfordel som tiggere. Husbonden holdt seg gjerne med en eller flere favorittslaver, av begge kjønn, som både kunne omfattes av faderlig omsorg og seksuelt begjær. Å underlegge seg dette begjæret var en slaves plikt, men å være passivt underlagt på denne måten, å være en impudicus, var en skam for en fri mann, sier Seneca (Ariès/Béjin 1985:31). Husfruen, som rimeligvis så på denne favoritten med en viss sjalusi, ventet med lengsel på den dagen mannens favorittslave fikk skjeggvekst; for en voksen seksuell tjener var ikke på langt nær så interessant som en ung gutt. Men dersom han fortsatte å yte de samme tjenester som ellers var reservert de yngre guttene, ble han foraktfullt kalt en "exoletus", og ble sett på som avskyelig av skikkelige mennesker. Dette er interessante og fremmede kulturelle normer sett fra vårt moderne ståsted: Det var ikke ansett som upassende å bruke barn og unge seksuelt -- det vesentlige var om de var frie eller ufrie. Det var avskyelig at en voksen mannlig slave ble seksuelt brukt av sin herre, men ikke at en slavegutt ble det. Det var ikke ansett som direkte upassende at mannen hadde utenomekteskapelige seksuelle forbindelser -- det vesentlige var at han fikk barn med husfruen. Det var ikke ansett som upassende med homoseksuelle forbindelser -- det vesentlige var hvem som var den aktive og den passive part. Og fremfor alt skulle man bedrive nytelsene med temperantia, måtehold -- det var ikke nytelsesformene i seg selv, elskerens alder og kjønn, som avgjorde nytelsens skammelighet. Vi ser at normene og moralen fordelte seg langs helt andre akser enn de vi finner naturlige og riktige i dag. 3.1.2 Fra middelalderen Detkan synes som om det finnes et verdimessig totalt skille mellom den antikke verdens seksualmoral og -atferd og middelaldereuropa. Den viktigste transformasjonen bestod i at det ikke bare var overdrivelsen, eksessen og den bevisstløse nytelsen som ble fordømt, men at seksualiteten i det hele tatt ble tillagt onde egenskaper: det ukontrollerbare begjæret førte mennesket bort fra Gud. Noen fenomener kan vi imidlertid følge fra den antikke hellenske seksualmoralen inn i middelalderen: For det første frykten for seksualitetens helseskadelighet dersom den ble utøvet feil, deretter ekteskapelig trofasthet til ektefellen (dvs. ikke bedra hustruen med andre kvinner, et tegn på selbeherskelse og dyd), misbilligelsen av atferd som hørte det andre kjønnet til; gutters bruk av sminke og andre kvinnelige attributter, eller impudicus' passivitet -- og endelig opphøyelsen av den totale seksuelle avholdenhet som en prisverdig moralsk selvdisiplin. (Foucault 2001:21-32) Dette er altså noen prinsipper som ble overført til middelalderen, men praksisene som fulgte av prinsippene ble styrt av andre religiøse og kulturelle normer enn i antikken, da moralen bestod i menneskets herredømme over seg selv og sine nytelser basert på medisinske prinsipper, mens kristendommen innførte menneskets underkastelse overfor Gud og ekteskapsdoktrinen, en detaljert kodfisering og bekjennelsespraksis. Bluferdigheten Norbert Elias legger i sin sivilisasjonsteori ("Sedernas historia", 1989:264) vekt på at i middelaldersamfunnet var bluferdigheten en helt annen enn nå. Man hadde færre fordommer og hemninger knyttet til nakenhet. Ifølge Elias sov man oftest naken, og en av de få grunnene til at man skulle ha klær på når man i andres påsyn gikk til sengs, var om man hadde skjemmende kroppslige merker eller skader. Et skikk-og-bruk-skrift fra 1400-tallet påpeker "Om du deler seng med en mann av høyere rang, skal du spørre ham hvilken side han foretrekker. Gå ikke til sengs før han oppfordrer deg til å gjøre det; det er ikke høflig [...]" (Elias 1989:261 og 267) Dette viser at handlinger og ritualer knyttet til soving, seng, avkledning etc. ikke var forbundet til privatliv og bluferdighet på samme måte som senere. At mennesker som ikke kjente hverandre sov i samme seng var vanlig. Senere etiketteforskrifter var strengere, men åpnet likevel for muligheten for at man måtte dele seng med fremmede, f.eks. på reiser. "Les Régles de la Bienséance et de la Civilité Chrétienne" av La Salle, [her fra en utgave fra 1729], sier "om man i nødsfall blir tvunget til å dele seng med en annen person av samme kjønn under en reise, er det ikke passende å ligge så nær ham (sic) at man forstyrrer ham eller endatil berører ham; og det er enda mindre passende å legge benet mellom den andres ben..." (ibid: 262) Antoine de la Salle regnes også som opphavsmann til den klassiske ``Quinze Joyes de la mariage'', ``Ekteskapets femten gleder'' fra ca. 1450. Denne boken er en satirisk parodi på kirkelige sedelighetsskrifter og instrukser for ekteskap og samliv. Her beskrives det som blir ektemannens femten sorger når han ender i det garn som ekteskapet er. Boken fremstiller kvinnen som utspekulert og kløktig. Hun bruker sex som middel til å oppnå akkurat det hun vil, og nyter mer enn gjerne en ung elskers selskap, når husbonden etterhvert ikke strakk til: ``Når det så har blitt kveld, og mannen -- hennes ektemake -- har krøpet til køys og vil ha det litt hyggelig med henne, ligger hun bare og tenker på vennen, som hun skal ha stevnemøte med neste dag på den avtalte tid; hun finner ett eller annet påskudd til å unngå ektemannens tilnærmelser og skyver ham fra seg og sier hun er syk. Hun setter nemlig ingen som helst pris på det han har å by henne, det er alt for lite i sammenligning med det vennen kan prestere, og denne vennen har hun nå ikke sett på en uke...'' Den frivole tonen i ``Quinze Joyes'' er ikke totalt utypisk for den middelalderske sedelighetsfølelse. Boken ble meget populær, og ble oversatt til engelsk i 1509. Men dens innhold var av en slikl art at det kanskje er vanskelig å tenke seg en slik utgivelse tre hundre år senere, dersom man skal følge Elias' resonnement om sivilisasjonsprosessens dynamikk. Når nattklær kom i bruk, var det parallelt med innføringen av og bruken av lommetørkleet og gaffelen. Elias mener at bruken og spredningen av disse var symptomer på en økende følsomhet overfor det som hadde med kroppen å gjøre, at skamgrensen ble flyttet. Duerr (1994) mener at de europeiske middelalderske normene for bluferdighet, driftskontroll og sømmelig-het ikke var så frie som Elias (eller Ariès) vil ha det til, men at graden av kroppslig åpenhet mellom mennesker hang sammen med hvor tett medlemmene av et samfunn samhandlet med hverandre, at graden av sosial kontroll var større jo sterkere sammenknyttet gruppen var. Når slektskapsbånd ble oppløst og folk omgikkes mer fremmede, som i byer, ble da også omgangsformene friere. Duerr betviler også Elias' oppfatning av nakenhetens naturlighet. Han viser til at selv om sengen ofte ble delt av flere, var de bundet av svært strenge regler, og kunne bli straffet strengt dersom en eller begge -- eller alle -- sengekamerater gjorde en eller annen form for seksuelle fremstøt. Men bare det å dele seng med en av motsatt kjønn, om enn påkledd, kunne avstedkomme strenge og ydmykende straffer. I Burton-on-Trent i England kom det en dag i 1618 allmuen for øre at en mann og en kvinne (som presumptivt ikke var gift) ville dele seng, og man slepte dem begge brutalt ut av huset og ropte "en hore! en hore! ". Deretter bandt man dem til en gapestokk for resten av natten, og dagen etter ble de jaget fra byen. (ibid:167) I 1738 ble det kjent at en ung jente og hennes halvvoksne bror hadde overnattet i samme seng, og selv om ingenting hadde foregått mellom dem, var dette et så alvorlig brudd på sedeligheten at jenta fikk 15 rapp på sin bare rygg, og gutten ble jult opp og innesperret. (ibid: 179)([footnote] Striden mellom Norbert Elias og Hans Peter Duerr er velkjent og ikke nødvendigvis avgjort. Begge viser uansett slående eksempler på skikk og bruk i det førmoderne samfunnet, og at seksualiteten på mange måter var like mye sentral i menneskers bevissthet som i den perioden da Foucault mente at diskursen om den ble hevet opp til det autoritære nivået.) Middelalderens Europa var preget av en holdning til menneskets og barnets iboende verdi som var nedarvet fra stoikerne og den kristne moralinnflytelsen. Den endret barns seksuelle rolle, men også her handler det om normer som sildrer ned gjennom samfunnslagene over tid. Barnet ble tillagt et dobbelt sett med egenskaper med basis i kristen moral: både det uskyldige barnet som trengte beskyttelse, og det fordervede eller lettfordervelige barnet som var født med lyster og laster på grunn av arvesynden, som trengte tukt og renselse for å frigjøre seg fra egne og foreldrenes synder. På teologisk hold strevde man litt med å definere når barnet var uskyldig og når det ble skyldig, blant annet var Luther selv litt vag på dette punktet (Heywood 2002:39). Men en vanlig oppfatning var at barnet var relativt ufordervet de første leveårene, da de presumptivt var uvitende om kjødets laster. Jeg vil komme tilbake til det kristne moralsynet i forhold til barn og arvesynden. Det som forble som i antikken, var blant annet den seksuelle makten som myndighetspersoner kunne utøve over yngre, slik Emmanuel Le Roy Ladurie beskriver i "Montaillou" (Ladurie 1986) der han forteller om den promiskuøse presten Pierre Clergue, som var beryktet for å ha seksuelle relasjoner til både gammel og ung, ugift og gift. Han benyttet åpenbart sin stilling og stand i det lille franske katarsamfunnet til å oppnå disse relasjonene, og Ladurie mener at forklaringen på at en prest kunne begå slik åpenbar synd i det strengt katolske katarsamfunnet, var at siden katarenes oppfatning var at enhver seksuell handling, selv mellom gifte, var ond, så var synden allerede begått. Det ene var like bra som det andre, og det ble ikke verre eller bedre om den han forførte var gift, ugift, ung eller gammel. (ibid:191) Erasmus Erasmus fra Rotterdam (Desiderius Gerhard Erasmus) skrev i renessansen flere normative bøker om oppdragelse av barn og ungdom, hovedsaklig rettet mot gutter og unge menn. Det interessante med disse, fortrinnsvis "De civilitate morum puerilium" (1530) og "Colloquiorum" (1522); ("Samtaler" eller "Dialoger") er at de gir uttrykk for et mye mer liberalt forhold til barn og seksualitet enn det som ble vanlig i de følgende århundrer. "Samtaler" kom i mange opplag og fikk en svært stor utbredelse på mange språk (bl.a. svensk), og ble nærmest et standardverk i oppdragelsen av (fortrinnsvis) gutter. Boken ble kritisert også når den utkom første gang, men da ikke for sitt moralsk uforsvarlige innhold, men fordi forfatteren var en renessanseintellektuell uten basis verken i den ortodokse katolisismen eller protestantismen. Elias (1989:272) sier om boken at Erasmus behandler mange temaer som med sivilisasjonens utvikling mer og mer har blitt skjult for barns blikk, og som man på 1800-tallet ikke under noen omstendigheter kunne betrakte som passende lesning for barn. Så ble da også kritikken mot "Samtaler" skarpere med årene, og stadig mer opptatt av at rådene og temaene var upassende for barn og unge. Allerede 1544 hadde den havnet på svartelisten til det teologiske fakultet i Paris, og befant seg på den pavelige listen over forbudte bøker fra 1554 til det 19. århundre.([footnote] http://faculty.maxwell.syr.edu/leeastwood/powerpoint_1.htm) Boken er tilegnet forleggerens 6- eller 8-årige sønn, men dette forhindret ikke forleggeren å gi den ut. Erasmus ønsker å forberede barnet på all menneskelig omgang han forventes å komme i kontakt med; på livet generelt. Blant annet foregår samtalene mellom en ung mann og en kvinne der han overtaler henne til å gifte seg med ham, mellom en ung mann og prostituerte([footnote] Foucault (1995:36) uttrykker en viss beundring for den frimodighet Erasmus utviser her, og sier "...ingen pedagog i det 17. århundre ville offentlig veiledet sin elev i valg av prostituerte, slik Erasmus gjør ..") og mellom to kvinner som diskuterer sine menn, og to menn (Gilles og Leonard) som diskuterer den enes datter. Hun er langt på vei gifteklar, for hun er nitten år. Hennes far, Gilles, som har nok å tenke på siden hans kone har nedkommet med tvillinger og sannelig er hun gravid igjen, synes datteren kunne velge en av sine mange beilere. Og Leonard spør: Le. But why is she averse to Marriage ? Gi. She says she has a Mind to be married to Christ. Le. In Truth he has a great many Brides. But is she married to an evil Genius that lives chastly with a Husband ? Gi. I don't think so. Le. How came that Whimsey into her Head ? Gi. I can't tell, but there's no persuading her out of it by all that can be said to her. Erasmus er her forholdsvis dristig som lar sine figurer kalle planer om å gå i kloster for ``whimsey''. Dessuten var temaet i seg selv følsomt på hans tid. Det var også relativt frimodig å snakke om datterens mange kjærester, hans kones nedkomst og så videre. I samtalen mellom den lengtende beileren, ``Pamphilius'' og hans elskede, ``Mary'', bruker førstnevnte en rekke bokstavelig talt blomstrende metaforer for å overbevise henne om at det er riktigere å ofre sin jomfrudom for ham og barn enn å spare den. Er det ikke bedre, mener Pamphilius, at dersom man har en eplehage, å la grenene bugne av epler fremfor at de bare skal blomstre? Og er det ikke vakrere med en vinstokk som svulmer av druer enn en som ligger visnende på marken? Jo, medgir hun. Men hva er vakrest av en rose på busken, og en som er plukket og ligger visnende i hånden? Den lykkeligste rosen, repliserer Pamphilius, er den som dør i en manns hånd. Det er saligere å ha gledet ham med sin skjønnhet og velduft enn å visne senere på grenen. For han mener å ha møtt mang en jomfru som først blomstret i husbondens favn. Og selv om den jomfruelige dyd er en god ting, er det lite som er mer forskrekkelig enn en gammel jomfru: ``But what's more monstrous than an old Maid? If your Mother had not shed that Blossom, we should never have had this fine Flower, yourself. And if we don't make a barren Match, as I hope we shan't, there will be never a Maid the less for us.''([footnote] "Colloquia Concerning Men, Manners, and Things" (1510, oversatt til engelsk 1715) fra http://smith2.sewanee.edu/Erasmus/colloquia/colloquia.html) Den holdning som Erasmus uttrykker med den største naturlighet i forhold til barn, sedelighet, intimitet og seksualitet i sine bøker, kan både representere den humanistisk-liberale etikk i motsetning til den kristen-ortodokse etikken og middelalderkulturen, og vise oss hvor liten avstanden mellom voksenverdenen og barneverdenen var. Erasmus advarer den unge om løse kvinner og bordeller, men han fortier ikke at de finnes. Elias påpeker at den tidens oppdragelseslitteratur ikke hemmeligholder noe for barna, at det var lite av voksenverdenen som var skjult for barn og unge. På den måten var Erasmus' tekster direkte relatert til sin tids standard, han fremstiller en samling observasjoner fra sitt eget samfunn. Erasmus' bok utgjør både symbolsk og bokstavelig et vendepunkt i sedenes og manerenes historie og den voksende interessen for en regulert atferd åpenbares, noe som for fullt blomstret i 1600-tallets hoffkultur. (Elias 1989:78 og Ekenstam 1993:92) 3.1.3 Reformasjonen Gjennom hele middelalderen og i en jevn linje frem til vår tid har det eksistert en normkonservativ seksualmoral som kan finnes i kilder fra alle tider. Forskjellen består i hvilket miljø vi finner denne moralen og hvor strengt den ble håndhevet. Den middelalderske autoritative seksualmoral, også i sine forenklede folkelige former, eksisterte også i reformasjonstiden. Men det er interessant å undersøke de nye strømningene og hvordan de foreskrev nye holdninger. Det lutherske syn på ekteskap og seksualitet var jevnt over mer uanstrengt, hvertfall i teorien. Luther mente at ektestanden og barneavl var innrettet av Gud, og at seksualdriften var en naturkraft man ikke kunne undertrykke, og det beste var å kanalisere den inn i ekteskapet. Og der ble den ektefellenes plikt mot hverandre. Faktisk var det farlig å ikke få leve ut sin "trang til fruktbarhet", og Luther mente legene hadde rett når de sa at dersom man med makt forsøkte å holde denne trangen nede, ville det "slå sig på kød og blod og marv og danne gift. Deraf opstå usunde, svage, svulne, stinkende legemer. Thi hvad der skulde gå med til frugt og formering, det må nu legemet selv fortære". (Troels-Lund 1969 VI:386-387) Her baserer Luther seg på en folketro med røtter i galensk medisin (humoralpatologien) , der kroppsvæskenes balanse er konstituerende for hele legemets helse. Luther mente også at den ekteskapelige plikt til seksuelt samliv var så viktig, både for mannen og kvinnen, at dersom en av dem ikke lenger kunne eller ville oppfylle denne plikten, så hadde den andre ektefelle rett til å søke annenstedshen. For mannen var dette en av de rettmessige grunner til skilsmisse, og etter å ha advart henne kunne han med god samvittighet ha seksuelle relasjoner til andre, og si til henne: "Vil du ikke, er en annen villig. Vil konen ikke, så lad piken komme!" (ibid:381). Likeledes hadde konen rett til, dersom "en til ægteskab dygtig kvinde får en til ægteskab udygtig mand", å si til ham (ibid:373): "Ser du, min kære mand! Du kan ikke gjøre din skyldighet mod mig og har bedraget mig for mit unge liv og dertil bragt mig i fare ære og sjæls salighed. For Gud er der intet ægteskab mellom os to. Forund mig da at have et hemmelig ægteskab med din broder eller din nærmeste vend." Man kan jo spekulere på hvordan dette foregikk i praksis, om det var like enkelt for en kvinne å rettferdiggjøre utenomekteskapelige forbindelser som for en mann, men det er i alle fall interessant at Luther la så stor vekt på at seksualdriften var en sterk, naturlig og ikke minst gudommelig kraft, at det gikk på saligheten og æren løs dersom en ung kvinne ikke fikk leve den ut innenfor ekteskapets rammer. Et ekteskap uten et seksualliv var ikke noe ekteskap for Gud! Spørsmålet om barns seksualitet i middelalder og førmoderne tid kan til en viss grad belyses ut fra hva de ikke sier. Heywood (2002:37) er tilbøyelig til å mene at fraværet av registrerte barn utenom ekteskap i det 17. og 18. århundre ikke nødvendigvis betyr at seksuell avholdenhet blant unge var det dominerende fenomenet, men (med referanse til Flandrin) at seksualiteten fant utløp i den ungdommelige omgangsformen i deres egne ritualer; med eksperimenter med masturbasjon, homoseksualitet og andre seksuelle relasjoner på en arena der de fikk i stor grad være uforstyrret. Ekenstam (1993:199) nevner hvordan ungdom i Götaland i et sognemøte i 1753 forbys av den lokale presten å møtes i høylåvene om nettene, utvilsomt fordi slike møter var et fristed for deres seksualitet og dermed - i prestens øyne - en moralsk fare. Vi kjenner også skikken med "nattbesøk" fra nordisk folkeliv, der unge menn besøkte de unge kvinner på bygdene ved å snike seg inn til deres sovekvarterer, nattfrierier, om natten. Denne skikkens funksjon var ikke primært for seksuelle møter, men for at de unge jenter og gutter skulle bli kjent med hverandre. Guttene var vanligvis påkledd, og jentenes foreldre så gjennom fingrene med visitten. Sannsynligvis var det i mer langvarige parforhold blant ungdom at de seksuelle relasjonene oppstod (ibid.) Fra det 16. og 17. århundret forsøkte voksensamfunnet i større grad å skille barndommen fra voksendommen, også når det dreide seg om seksuell aktivitet, og forhindre at de trådte for raskt inn i det voksne livet. Ett av de mest tydelige tegnene på dette var den voldsomme opptattheten og kampen mot masturbasjonen fra det 17. århundre av, men som mange andre seksuelle disiplingeringstiltak var dette noe som først ble satt i verk i borgerlige samfunnslag. På et mer folkelig plan var seksualiteten for barn og unge mer integrert i det aksepterte, selv om den foregikk i skjul. Man kan si at middelalderens lavere grad av skam og bluferdighet vedvarte samtidig som den kirkelige offentlige tukt var streng, men at barne- og ungdomsmiljøene opererte i sine egne sfærer og fant egne fristeder for seksualitet. Den voksne seksualiteten var også i mindre grad forvist til ekteskapet og bak lukkede dører enn den ble i det 18. århundre. I det førmoderne samfunnet var det mindre tosomhet, mindre privat intimitet. Men dette var selvsagt en prosess som foregikk med forskjellig fart i forskjellige kulturer. 3.1.4 Hoffet og aristokratiet Som nevnt foregår spredning av nye moralske normer ofte ovenfra og nedover i samfunnet, slik at seksualliv i tale og praksis var mer skjult i aristokratiet, og at Erasmus' oppdragelseslitteratur møtte et sosialt behov som fantes innen overklassen på det tidspunktet . Men det finnes eksempler på at de vovede temaene, i form av spøk og lek, var svært vanlig mellom voksne og tildels svært små barn også på hoffet og i aristokratiet. Elias (ibid:280-81) forteller om den 6-årige mademoiselle de Bouillon som levde ved det franske hoffet på 1600-tallet. Hoffdamene leker og spøker med henne og påstår at piken er gravid, noe hun på det mest bestemte benekter. Det er umulig, sier hun, og argumenterer for dette. Men en dag når hun våkner har man lagt et nyfødt barn i sengen hennes, som hoffdamene påstår hun er mor til. Hun sier forbløffet :"Dette har bare hendt den hellige jomfruen og meg selv, for jeg har ikke hatt vondt i det hele tatt". Som sedvanen er ved slike tilfeller, mottar hun barselbesøk på sengekanten, og hele hoffet er med på spøken. Selv dronningen kommer på visitt og tilbyr seg å være gudmor for den nyfødte. Man spør piken hvem som kan være far til barnet, og etter å ha tenkt seg om, kommer hun frem til at det må være enten kongen eller grev de Guiche, ettersom de er de eneste mennene som har kysset henne. Ingen anser denne spøken som upassende eller ondsinnet, og for sin tid holdes den helt innenfor rammene for hva man kunne tillate seg overfor barn. Ingen bekymrer seg for at dette skulle skade den lille pikens religiøse oppfostring, mener Elias. Et mye mer kjent eksempel på slik lek overfor barn ved hoffet er beretningene om barndommen til Louis XIII (Ludvig) av Frankrike. Hans livlege Jean Heroard nedtegnet nøyaktig dagbok over kongens dagligliv og oppvekst helt fra ettårs-alderen. Philippe Ariès (1980:126ff) gjenforteller de episodene der hoffdamene, foreldrene og besøkende moret seg med seksuelle spøker og leker med den unge Ludvig. Allerede fra ettårsalderen ble han av sin påpasserske ble onanert til egen og andres store fornøyelse. Han moret seg senere med å vise frem kjønnsorganene til besøkende og som en spøk når voksne spurte ham hvor "utstyret" hans var, eller (siden han var fra spebarnsalderen forlovet med infantaen, barneprinsessen, av Spania) når de spurte ham "hvor er pakken til infantaen?". De voksne kjente gjerne på hans kropp og kjønnsorganer og spøkte med at han ikke hadde noe "utstyr", noe han gjerne viste frem. Hans første ereksjoner ble også gjenstand for stor oppmerksomhet, og han viste den frem og sa at "nå er det ben i den. Det er det noen ganger" og han lekte at penis var en klappbro, som han hevet og senket. Videre snakket de voksne med ham om hvor han var blitt til, og hvordan, og han lå gjerne i sengen med sin guvernante eller en kammerpike, og nakenheten dem i mellom , og hva kroppsdelene hette og ble brukt til var et naturlig tema i samtalen. Ariès bemerker at den lille prinsens seksuelle utdanning var fullført innen han var fylt fire år. Så i fem-seksårsalderen holdt man opp med å more seg med kjønnsorganene hans og den barnlige spøken avtok, mens han fortsatte å inneha denne rollen. Men i syvårsalderen var det på tide at han ble en liten mann i manerer, atferd og språk, og man tillot ikke lenger den tidligere frivoliteten i omgangen og samtalen med ham. Når han som tiåring fremdeles ble lagt i sengen mellom hans guvernante og hennes mann når prinsen våknet om morgenen, ble livlegen forarget: dette skulle han for lengst ha vært avvennet fra. "Man presset en tilbakeholdenhet på den ti års gamle gutten som man ikke hadde noen idé om å kreve av det fem år gamle barnet", sier Ariès. Denne forandringen kan ses parallelt med sedvanen i det gamle Aten og Roma, der barna ikke ble disiplinert innenfor noe moralsk regelverk for seksuell omgang, eller tatt på alvor i det voksne (mannlige) fellesskapet før de fylte syv. Da var det full fart inn i de voksnes verden. Dette er som kjent Ariès noe mangelfulle hypotese, og historien om Ludvig XIII og den romerske og greske barndommen er eksempler på miljøer der vi ikke finner barndom som den aseksuelle "livslomme" som vårt barndomsideal er. Vi må imidlertid ha i mente all den forskning som viser at "barndomsfølelsen" var til stede, men ikke på den måten Ariès lette etter. Den videre beretning om den unge prinsen forteller at han ble gift som en relativt umoden 14-åring med den utvilsomt like umodne infantaen av Spania (13 år), og nærmest ble tvunget i seng med henne før kveldsmaten, mens "..enkelte unge adelsmenn fortalte ham grove historier for å gjøre ham tryggere". (ibid: 129) Den unge kongens forplantningsevne, mener Duerr (1994:188), er forklaringen på den frimodige leken med hans penis og kropp som barn; man var opptatt av ham fordi det var viktig at han kunne gjennomføre sine ekteskapelige og kongelige plikter når han en gang ble kjønnsmoden. Duerr mener imidlertid at beretningen om Ludvig XIII er utypisk for hans tid og miljø, og påpeker at Ludvig hadde store problemer med nettopp å gjennomføre et samleie senere, og at han utviklet seg til å være ekstremt moralistisk og selvopptatt. Når man tar i betraktning alle normative skrifter som henvender seg til guvernanter, ammer, mødre og andre som tok hånd om små barn, som preker strengt mot at de skal ikke kjæle for mye med kroppene deres, la dem sove sammen med andre barn eller voksne eller se noen nakne, så kan det være en "negativ kilde". Det vil si at forbudene ikke nødvendigvis forteller oss at disse tingene ikke skjedde, men tvert i mot at de var relativt vanlige. I 1405 krevde for eksempel en Giovanni Dominici at et barn på tre år ikke kunne sove sammen med et barn av motsatt kjønn -- dersom barnet i det hele tatt var klar over at det eksisterte to kjønn. (ibid: 180) Spebarn burde ikke ligge sammen med sine foreldre fordi det kunne vekke deres kjønnslyst for tidlig. Men i andre kulturer enn den vesteuropeiske er det ifølge Duerr ikke uvanlig at foreldre kjærtegner barnas kjønnsorganer, enten for å roe dem eller for å sikre at deres kjønnslyst faktisk våkner snarest mulig. (ibid:183) Sedvanen og folkelige omsorgsformer ble ikke så ofte nedskrevet, siden de ikke var verdige å omtales i moderne etnografisk forstand. Det som ble nedskrevet var formaningene, forbudene, de episodene der noen ble straffet for umoral. Som jeg vil vise senere, har formaninger til omsorgspersoner om ikke å overdrive kosen med små barn fortsatt i normativ oppdragelseslitteratur til langt inn i moderne tid, og den finnes ennå i noe omskrevet form. 3.2 Opplysningstiden 1700-tallet er ifølge Cunningham (1996:83) den perioden som virkelig omfattet den viktigste omformingen av barndomsbegrepet og innholdet i det. Det begynner med John Lockes oppdragelsesverker, fortsetter med Jean-Jacques Rousseaus "intense skikkelse" og ender med de romantiske dikterne. Dennne økte følsomheten faller sammen med en endring av familiens funksjon, fra økonomisk og praktisk anordning til et følelsesfellesskap. På samme måte lukket familien seg om seg selv, og familiens indre liv ble atskilt fra det offentlige. Selv om det fremvoksende synet på barn som naturlige og ufordervede, som ville vokse frem til gagns mennesker dersom de enten ble kjærlig, men myndig oppdratt til fornuft og anstendighet, slik Locke mente -- eller nærmest overlatt til sin indre naturlige utvikling med en mild veiledende hånd over seg, slik Rousseau mente. På den annen side kan man argumenter for at Rousseau sa at barn var født uten kvaliteter som evnen til å handle og forstå. (Sagberg/Steinsholt 2003:220) Samtidig ser vi fra og med 1700-tallet begynnelsen på en seksualmoralsk innstramming som også i stor grad påvirket barneseksualiteten. Innelukkingen av familien, formalisering av samlivsregler, en "dyrking av forelskelsen" i de borgerlige miljøer som en del av en ny familieideologi som baserte familiemedlemmenes samhandling på følelser og ikke på arbeids- og ansvarsfordeling. På vei inn i det 19. århundre startet det vi ofte kaller den viktorianske tiden med borgerlige normer som "mobiliserte den voksne verden rundt barnas kjønn" (Foucault 1995:52), og da i særdeleshet barnets seksualitet, og da i særdeles særdeleshet barnets masturbasjon. Denne "århundrelange kampanjen" (ibid.) vil jeg komme tilbake til når jeg redegjør for disiplineringen av barneseksualiteten siden, fordi diskursen rundt barneseksualiteten i denne perioden var i all hovedsak dominert av nettopp disiplinering, sykeliggjøring og fordømmelse av masturbasjon, som oftest var knyttet til barn og unge. Man forutsatte at voksne ikke bedrev slikt -- deres seksualitet ble kanalisert inn i ekteskapet og på soverommet, kun i forplantningsøyemed (Og stort sett for mannens fornøyelse; hva har skjedd med Luthers kvinner og deres krav på en til ekteskap dyktig mann?) -- og dessuten var barn så mye enklere å overvåke, straffe og disiplinere, som for å oppdra voksne gjennom barn. Rousseaus bok "Émile" (1762) var toneangivende for det naturalistiske synet på barneoppdragelse. Men et sidebudskapene i denne boka var måten den omtaler kvinnen på: Émiles gryende "naturlige" maskulinitet skulle kompletteres med hans kommende kvinnelige livsledsager, Sophie. Hun -- det vil si kvinnen i allmennhet -- skulle være passiv, svak og underdanig, mens mannen skulle være sterk og aktiv. Implisitt uttrykker Rousseau her også sin norm for seksualforholdet, han mener at dette maktforholdet er like naturlig som den øvrige oppfostringen Émile får. Men til forskjell fra Freud, så mener Rousseau at seksualiteten ikke begynner før i ungdomstiden, og frem til da er gutter og jenter like: "We are born, so to speak, twice: once to exist, the other to live; one time for our species and another for our sex. Those who regard woman as an imperfect man are wrong without doubt, but the analogy based on externals supports them. Up to the age of puberty children of both sexes have nothing to distinguish them in appearance. They both have the same face, the same figure, the same complexion, the same voice -- everything is equal. Girls are children and boys are children; the same name suffices for beings so similar. Males whose later sexual development has been impeded preserve this resemblance all their lives; they are always big children; and women who never lose this resemblance seem in many ways never to be anything else." ("Émile", bok 4, §744([footnote] fra http://www.ilt.columbia.edu/Projects/emile/emile.html) ) Rousseau mener også at en tidlig seksuell oppvåkning, en tidlig pubertet, er et tegn på et dårlig miljø og en fordervet og glupsk natur. Han relaterer det til alt fra blodets tynnhet i fjell-landsbyer til matvaner; "..A more general and more sure observation than the one about the effect of the climates is that puberty and sexual power is always more precocious among educated and civilized peoples than among the ignorant and barbarous ones." (§762) Overdrevne sansestimuli, slik som barnet er utsatt for i en by, vil fremprovosere en alt for tidlig pubertet og gi barnet voksendommens urene og fordervede apetitter, mener Rousseau. Barnet bør være lykkelig utvitende om sin seksualitet lengst mulig, da vil den utvikle seg i riktig tid. Når de lykkelige unge omsider er klare for kjønnslivets og ekteskapets gleder, "... they are mutually exchanging the first fruits of their person and thereby become all the more dear to each other. Multitudes of healthy robust children are the pledges of a union which nothing can alter and the products of the wisdom of their early years." (§764) Men bør man da holde barn i uvitenhet med "anstendige løgner" eller bør man opplyse barn om seksualitet dersom de spør? Vel, man bør hvertfall ikke lyve. Man kan enten la være å svare, eller svare sannferdig og "...grave, brief, decided, and without seeming to hesitate." (§767) Vi skjønner at Rousseau mener at nettopp denne samtalen er viktig, ikke bare med hensyn til hva man sier, men også hvordan man sier det. Det beste hadde vært å ikke fortelle noe før et stykke ut i tenårene, men man kan heller ikke risikere at de lærer noe om seksualiteten fra de gale kildene; "...if you are not sure of keeping him in ignorance about the difference between the sexes until he is sixteen, take care that he learns it before he is ten." For man skal ikke undervurdere barnets nysgjerrighet (det ville ellers være en underlig motsetning til Rousseaus ideologi forøvrig, som nettopp vil fremdyrke den nysgjerrigheten), og et barn som ikke får svar på hvordan barn blir til "... will not have a moment's rest until he has found out the married people's secret, and he will not take long to learn it." (§773) Rousseau så på barndommen som en atskilt, uavhengig, skjør, uskyldig og viktig livsfase. Hensikten med oppdragelsen er at barn skal kunne oppleve verden uten å bli styrt av den. Han mener at menneskelige kvaliteter er mangfoldige og på mange måter ordnet i en bestemt rekkefølge, uten at han kan anses som en forløper til utviklingspsykologien og stadieteori. (Øksnes og Steinsholt, i Sagberg/Steinholt 2003:220) Den påvirkning Rousseau utgjorde, ble først viktig i de borgerlige og beleste. Men fortielsen av seksuallivets fakta overfor barn, slik Rousseau faktisk foreskriver, var også tilstede blant folk flest og på landsbygda. Deres kjønnsliv var også i stor grad styrt av normer og institusjoner, så det er feil å forestille seg at kjønnslivet var en "tumleplass for livfulle bygdebarn". (Frykman/Löfgren 1994:172). Men de som hadde kontakt med dyr hadde et annet syn på selve forplantningen, siden alle hadde sett dyr parre seg. Men det er ikke uten videre sikkert at selv om barn skjønte sammenhengen melom årsak og virkning i seksuell sammenheng når det gjaldt dyr, greide å overføre denne kunnskapen til mennesker. Det eksisterte mange vrangforestillinger, bl.a. at menstruasjonsperioden var den beste for samleie dersom en ønsket barn, eller at vår- og sommermånedene var gunstige, eller at man burde ha et hardt underlag -- eller høy. Selv om barn ikke ble opplyst om seksuallivet utenom å se dyr bedrive det, og evt. se og høre foreldrenes samliv, så hadde ikke denne tausheten med blyghet å gjøre, men snarere at seksualitet ikke var barns sak. Seksuallivet hørte hjemme i ekteskapet, og hensikten var forplantning. De kjærtegn man utvekslet utenom soverommet, var ikke regnet som seksuelle, og det eksisterte heller ikke noe særlig skam og skyldfølelse over driften og kjønnslivet generelt, slik det var i økende grad i borgerlig-viktorianske miljøer. (ibid.) Foucault trekker frem fire skikkelser som man i det 19. århundre spesielt gjorde til objekter for kjønns-disiplinering og objektifisering: Den hysteriske kvinnen, det masturberende barnet, det malthusianske paret ([footnote] Thomas Malthus (1766-1834) fremsatte i sin bok "Essay on the Principle of Population" (1798) teorien om at hvis ikke man regulerte familiestørrelsen, ville jorden bli overbefolket og rammet av hungersnød. Det malthusianske paret vil altså si foreldreparet som bruker ulovlig prevensjon for å kontrollere barneantallet.) og den perverse voksne. Man kan se fenomenene klassifisering av seksualitet, definering av avvik kontra normalitet, medikalisering av seksualitet og en innelukking av familielivet i sammenheng som en felles utvikling fremover i en periode der det blomstret av utgivelser av oppdragelseslitteratur, ikke bare for foreldre om barn, men også til unge par, gifte par og pseudo-faglitteratur som sykeliggjorde seksualitet og fremsatte klassifikasjoner av "perversjoner" og " tilstander". Foucault sporer denne begynnende og voksende trang til å klassifisere og "ta kjønnet med i beregningen" tilbake til retningslinjer for sjelesorg og skriftemål for katolske prester på 1600-tallet. Da skulle den bekjennende i stadig større grad gå i detaljer om sine egne overtramp og synder, og forbudet mot å snakke om sin seksualitet og sitt kjønn ble underordnet. Det viktigste var både synder og sjelesørger ble pålagt en plikt om å la alt som hadde med kjønnet å gjøre, "gå gjennom talens ustoppelige mølle". (Foucault 1995:29) Man måtte fortelle alt. Foucaults videre linje går gjennom "skandalelitteraturen", og i Marquis de Sades "120 dager i Sodoma" heter det "...Deres fortellinger må være mest mulig detaljerte og omfattende. Vi kan bare vurdere forholdet mellom den lidenskapen dere forteller om og menneskets levevis og karaktertrekk, hvis dere ikke skjuler noen omstendighet." (ibid.) 3.3 Inn i det 20. århundre: Freuds analyser av barneseksualiteten I 1905 utga Sigmund Freud "Tre avhandlinger om seksualteori", basert på sin psykoanalytiske praksis. Her la han grunnlaget for en psykologisk forståelse av barneseksualitet som i langt mindre grad enn i det foregående århundret var sykeliggjørende. Han forsøkte å forklare barns seksuelle atferd utfra begrepet psykisk energi, eller libido. Libido har etterhvert blitt tolket nærmest utelukkende som seksualdrift, men Freuds definisjon var den samlede psykiske energi, tankeprosesser, fantasien og seksuelle drifter. Hans tanker om "Livsenergi" i termodynamisk perspektiv dukket opp allerede på 1890-tallet, men libido som "drift" brukte han først i 1905. Som med fysisk energi mente han at den psykiske energien aldri ble borte, men at den gikk over fra en form til en annen. Det betød at dersom en psykisk prosess forbrukte mye energi, ville det svekke andre prosesser, og det å undertrykke eller holde tilbake tanker krevde store mengder energi, mente Freud. Utgangspunktet var en lyst som ga en spenning eller opphisselse, hvor individet søker å få utløst denne spenningen. Hans teori om psykoseksuelle stadier søkte å kartlegge hvordan seksualdriften styrer bestemte deler av personlighetsutviklingen, og at bestemte kroppsdeler i bestemte stadier av barnets utvikling var spesielt sensitive for stimulering. Disse kroppsdelene var da i fokus for barnets behov for stimulering og var en erogen sone. Hvordan disse behovene ble dekket, hvordan barnet ble kjent med sin egen kropp og reaksjoner, kunne gi opphav til enten psykisk videreutvikling eller at utviklingen ble "fiksert" på et stadium uansett om barnet biologisk fortsatte å vokse, slik at uavklarte psykiske konflikter oppstod. Disse stadiene var 1. Den orale fase (0-1 1/2 år: amming, utforsking med munnen) 2. Den anale fase (1 1/2- 2 år: kontroll av kroppen, toalett-trening) 3. Den falliske fase (2 år - : Større interesse i egne og andres kjønnsorganer, vil eie moren og hennes oppmerksomhet og kjærlighet, sjalu på far (Ødipus-komplekset for gutter, Elektra-komplekset for jenter)) 4. Den latente fase (Seksualdriften ligger passiv. Barnet styrer libidal energi inn i skole, fysiske aktiviteter, vennskap med samme kjønn) 5. Den genitale fase (puberteten og voksenlivet) Freud var litt tvetydig til spørsmålet om seksualiteten finnes medfødt i barnet, eller om det var tillært. Han mener at seksualiteten finnes, men den blir "konstituert" i spebarnstiden, gjennom en sanselig "forføring" fra moren, gjennom kjæling, lek, stemme, og pirrende kjærtegn. Barns seksualitet er mangfoldig, polymorf, mener Freud. I sammenligning er den voksne seksualiteten ensidig og fiksert. Barnet opplever seksualiteten på flere måter og gjennom andre sanselige opplevelser. De tidlige barneårenes seksualitet blir styrt inn til en stabil genital organisering, og denne fasemodellen definerer for Freud normalen, slik at man kan analysere avvik fra den. I forbindelse med Freud og barneseksualitet er kasusen "Vesle Hans" det mest kjente eksemplet. Vesle Hans var sønn av en venn av Freud, og hadde blitt oppdratt etter psykoanalytiske prinsipper. Han fikk en liten søster når han var 3 1/2 år, og reagerte på dette både med normal sjalusi men også etterhvert med angstanfall når han så hester ute på gaten. Freuds analyse av vesle Hans viser at angsten for hester var symbol på motvilje mot faren. Han gjennomgikk den falliske fasen ved at han var opptatt av sin egen og andres peniser -- eller av at søsteren og moren ikke hadde en slik. Han ville ha moren for seg selv, og hans kjærlighet for moren fikk seksuelle overtoner -- han hadde fantasier om å gifte seg med henne, og ønsket at hun skulle berøre hans kjønnsorgan; en klassisk Ødipus, eller "psykoanalysens første-elsker", som Kittang (1997:63) kaller ham. Selv om Freuds teorier i høy grad ble diskutert og kritisert i hans samtid var de viktige i fremveksten av utviklingspsykologien og i at barneseksualiteten ble løsrevet fra borgerlig- religiøs moral. Dette var en helt annen "medikalisering" av seksuallivet enn den som hadde foregått i det 18. og 19. århundre, da viljen til kontroll og disiplinering bl.a. gjorde at seksualitet og særdeleshet seksuelle periferier ble klassifisert og ordnet med det utgangspunkt at de var perversjoner som ikke hadde noe i barndommen å gjøre. Det er vanlig å regne utgivelsen av "Tre avhandlinger om seksualteori" som et gjennombrudd fra den klassiske tidsalders mørklegging av barnets kjønn, som Foucault (1995:36) sier, selv om hans poeng er at vi har misforstått hva denne "mørkleggingen" innebar. Freud gjorde det vanskeligere skille mellom det "normale" og det "perverse", samt at han tilla både kvinner og barn en seksualitet, og dette var problematisk å svelge for et kristen-borgerlig samfunn, som i tillegg til ekstrem snerpethet og fiksering på seksualmoral, forplantning og ekteskap, også hadde utbredte problemer med bl.a. barneprostitusjon. (Kittang 1997:60) De barnepsykologiske retninger som ble dominerende etter Freud, med bl.a. Wilhelm Reich som viktige skikkelser, tok til orde for at barns seksuelle handlinger og impulser ikke skulle motarbeides eller undertrykkes, og at det vil føre direkte til skade for barnet. Men dette var lenge altfor radikale synspunkter for folk flest, og den rådende norm for forholdet til barneseksualiteten var uendret til etter krigen, da den psykoanalytiske påvirkningen gjorde seg gjeldende også utenfor de smale fagmiljøene. 3.4 Amerikansk seksualforskning: Kinsey, Masters & Johnson I den amerikanske etterkrigstiden oppstod det en seksualforskning som ble toneangivende for det medisinske og psykologiske -- men også ikke-akademiske -- synet på seksualitet som en menneskelig egenskap. I 1948 ga Alfred C. Kinsey, Wardell B. Pomeroy og Clyde E. Martin ut den klassiske forskningsrapporten ``Sexual Behavior in the Human Male'' fulgt i 1953 av ``Sexual Behavior in the Human Female'' av samme forfattere samt Paul H. Gebhard. Den gikk under navnet ``Kinsey-rapporten'' og var en kvalitativ studie av 5300 hvite menn og 5940 hvite kvinners seksuelle vaner. Rapporten fikk stor påvirkning på seksualforskningen, men var også omstridt. Kinsey et. al. anstrengte seg for å være objektive og deskriptive, og ikke felle normative eller moralske dommer. Fenomenene den beskrev spente fra samleiestillinger via fantasier og seksuelt forspill, til sadomasochisme. Rapporten viste også at 92% av de spurte mennene og 62% av kvinnene hadde masturbert.([footnote] http://www.indiana.edu/~kinsey/research/ak-data.html) Den meget omfattende og absolutt (for sin tid) ikke sjenerte rapporten utgjorde en sterk påvirkning både på den tydelige diskursen om seksualiteten og for mentaliteten. I 1966 kom boka ``Human Sexual Response'' av gynekologen William Howell Masters og psykologen Virginia Eshelman Johnson. Den var beregnet på et mer medisinfaglig publikum enn Kinsey-rapporten, og var det første seksualforskningsarbeidet som beskrev de fysikalske og biologiske prosessene som lå bak menneskelig seksualitet, noe som inntil da hadde vært et mysterium. Boken la også vekt på å presentere den seksuelle aktiviteten som naturlig og sunn (``Sex is a natural function'', var Masters' mantra([footnote] http://www.nerve.com/Opinions/Tiefer/drYes/main.asp) ), og at begge partnere i seksuelle relasjoner var aktive medspillere. Begge disse arbeidene var kontroversielle i sin tid, men fikk enorm betydning for frigjøringen av samtalen omkring seksualiteten. Blant annet trykket den gryende feministbevegelsen Masters og Johnson til sitt bryst som veien til frigjøring fra den mannsdominerende freudianske forståelsen av kvinnens kjønnsliv. Denne mentalitetsendringen påvirket også oppfatningen av barn som seksuelle vesener, selv om det hang etter i debatten. Det tok en stund å frigjøre barneomsorgen og barnets kropp fra førkrigstidens behavioristiske paradigme, som var fokusert på disiplinering, impulskontroll og temming av kroppen, mens etterkrigstidens paradigme fokuserte på lek, pleie, nytelse og omsorg.([footnote] http://web.mit.edu/21fms/www/faculty/henry3/pub/spock.html) 1970-årenes syn på barn og seksualitet ble også sterkt preget av oppdragelses-ikonet dr. Benjamin Spock. Hans bøker om barn og oppdragelse fra et medisinsk perspektiv ble noe i nærheten av en bibel eller håndbok for korrekt barnepleie og -oppdragelse. Her het det blant annet "I slutten av det første leveår oppdager [barn] kjønnsorganene på samme måte som de oppdager fingrene og tærne, og behandler dem på samme måten også." (Thuen/Sommerschild 1997) Spock diskuterte ikke om barn skulle masturbere eller ikke, for det var simpelthen noe alle barn gjorde. Det man derimot kunne være opptatt av, var om de burde gjøre det mens andre så på. ([footnote] ibid.) 3.5 "...gives udi deres umyndige år ": Ekteskap med unge bruder og eldre brudgommer Ett fenomen som er gjennomgående i den vestlige kulturhistorie er at ekteskap ofte ble inngått mellom eldre menn og yngre kvinner, tildels svært mye yngre kvinner. Jeg nevner dette fenomenet siden rollen som hustru også omfatter rollen som seksualpartner, som bl.a. Luther var opptatt av, dvs. at ekteskapet var den eneste autoriserte arena for seksuelle relasjoner. Og når bruden selv nærmest var for et barn å regne, ble avstanden fra barneseksualiteten til den voksne rollen meget kort; "mellom å leke med barnevogn og selv å trenge en", som Troels-Lund sier. Aldersforskjellige ekteskap var en gammel skikk, og kan ses på som en strategisk handling fra både mannen selv, for å ha en føyelig hustru med barneproduserende år foran seg, og uten tidligere arvinger eller annen bagasje, og fra kvinnens foreldre (eller kvinnen selv) for å sikre henne en trygg tilværelse, med en velstående ektemann, og for å danne makt- og familieallianser. Det kan ses på som en maktdemonstrasjon og en måte for mannen å holde sin egen ungdom vedlike i et fysisk forhold der ikke kvinnens biologiske alder forhindret fødsel eller et seksuelt samliv. I 1600-tallets Norden var det vanlig at enker og enkemenn giftet seg igjen, ofte så raskt at deres forhenværende knapt var gravlagt. Det var vesentlig å sikre seg at man ikke ble sittende ensom, kanskje med ansvar for et hus, en gård eller en familie, i sin alderdom. I 1571 fridde presten hr. Kristoffer i Kinsarvik til enken etter hr. Niels ikke mer enn tre uker siden hr. Niels var død. Dette vakte enkens anstøt -- ikke fordi det var så snart etter hennes manns død, men fordi hr. Kristoffer samtidig hadde beilet til fire andre kvinner, samt at han hadde et forhold til en "garpekone". Dette førte til at selveste bispen måtte ta den overivrige hr. Kristoffer fatt og anmode ham om å bestemme seg. (Troels-Lund VI:418) I 1546 herjet en pest på Sjælland, og hr. Mads Smed mistet sin hustru til sykdommen, hvorpå han i raseri bespottet Gud for denne ulykken. Han forlovet seg kort etter med en annen, som også døde. Samme dag forlovet han seg igjen med en tredje, og det gikk ikke bedre med henne. Dette berettes i en trøstetale til dem som sørger over tapet av sine nærmeste, og moralen er at han ble straffet for sin bespottelse av Gud, ved at han "havde tre hustruer på tre uger". (ibid:417) Det fantes mange ordtak og vers som kan fortelle noe om at de unge pikene strengt tatt ville foretrukket en jevnaldrende. De fynske pikenes morgenbønn lød som følger: Den gamle og den kolde o Herre, du selv beholde! den unge og den væne, o Herre! Du mig sende! den gamle i graven din! den unge i armen min! Gud høre og gøre det! Amen. (ibid: 421) Som i det gamle Hellas var gjerne brudene under 20 når de for første gang ble gift, og mennene var gjerne eldre når de giftet seg for første gang, men de fortsatte å foretrekke yngre kvinner når de giftet seg for andre og tredje gang. For pikene lød rådet: "Piger under tyve år skal tage højere mand, under tredive ligemand, under fyrre og siden i hvo der kommer". Ifølge Troels-Lund var det litt forskjellig praksis i de tre nordiske landene mht. stor aldersforskjell i ekteskap, men jevnt over var det ingen uvanlig skikk. Gustav Vasa hadde gått foran med et eksempel der hans brud var 16 år og han selv var 58, men fra kirkens side kom det signaler på at prester i noen tilfelle burde avverge ekteskap der det var stort misforhold i alder. I 1539 innførte man følgende i kirkeordinansen i Odense: "Etter denne dag skal ingen tilsammen gives udi deres umyndige år og førend de er kommet til skelsalder, og de da kunne på både sider give deres ja og samtykke dertil." Det samme ble gjentatt i den københavnske recess i 1547, men skikken var dypt rotfestet. (Troels-Lund V:228-229) Og de som ble "bortfestet" som barn, ble også regnet som virkelige ektefolk som barn. I våre dager er normen at man gifter seg med en jevnaldrende, og et forhold med stor aldersforskjell blir ofte mistenkeliggjort. Man anklager gjerne den eldste for å utnytte den yngste eller omvendt, og forutsetter at asymmetrien i alder tilsvarer en asymmetri i maktforhold. Grunnlaget for at det skulle være noe problem i det hele tatt, er at det moderne synet på ekteskap og kjærlighetsforhold er at det eksisterer full likeverdighet. Når den amerikanske fotomodellen Anna Nicole Smith giftet seg med en mangemillionær på 90 år, ble hun umiddelbart anklaget for å utnytte ham for å nå hans rikdommer, siden det var -- i de flestes øyne -- pinlig åpenbart at hun ikke oppriktig kunne nære ekteskapelige følelser for en 90-åring. I omtalen av slike forhold dukker også konnotasjoner til pedofili og incest også opp, noe som kan være tegn på en grunnleggende holdning til stor aldersforskjell. Vår gjennomgående skepsis til asymmetri i parforhold rammer også fenomen som forhold mellom norske menn og "postordrebruder", eller par som er veldig forskjellige mht. utdanning, ressurser, nettverk, utseende eller andre egenskaper som danner andres inntrykk av dem. I tillegg reagerer man med en form for vemmelse over det fysiske forhold mellom ung og gammel (eller eldre), noe som kan si oss noe om vår dyrking av ungdom, renhet og uskyld som vi setter diametralt opp mot alderdom, urenhet og skyldighet. Dette er en dikotomi som ikke nødvendigvis har vært så selvfølgelig tidligere, men til en viss grad kan være en konstruksjon, på samme måten som konstruksjonen av mannlig homoseksualitet i det klassiske Hellas og Roma. På den annen side ser vi av kildene fra 1600-tallets Norden at de unge pikene som ble bortgiftet til eldre menn strengt tatt foretrakk sine jevnaldrende menn, selv om det var fordeler med en satt og veletablert ektefelle; "Best at bade i gamle kar, da får man ikke splinter i baken", ble det sagt. 3.6 Idag: Nymoralisme eller seksualpluralitet? På mange måter eksisterer det i dag like mange normer og objektifiserende holdninger til seksualitet og barn som før. De siste 30 årene har kanskje visse grupper forsøkt å innføre en liberalisering til slike fenomener, begrunnet faglig, men grunnleggende er svært mange holdninger fremdeles basert på en seksualmoral som har flere hundre år gamle røtter. Populærkultur, mote- og reklameindustri har formidlet en seksualisering av barn som mange føler seg støtt av, men som også mange er komfortable med, spesielt yngre. Denne seksualiseringen er ikke tatt ut fra løse luften. Den bygger på, og søker ofte bevisst å provosere, de holdningene som allerede eksisterer. Men barns ønske om å ta del i voksendommen, og voksnes ønske om å bevare sin ungdom, er drivkraften i f.eks. at det lages barneklær som er små kopier av voksenklær, og at underholdningsprodukter for barn (filmer, musikk, spill) i stor grad setter barn i voksne roller. Konflikten mellom disse to fenomenene fører stadig til etiske debatter om hva barn og barndom skal og ikke skal være. Forestillingen om barndommen som en aseksuell og uskyldig "livslomme", skjermet for den voksne verdens forderv kolliderer med de inntrykk som barn mottar. Det er vanlig å fremstille situasjonen slik at barn vergeløst og bevisstløst utsettes for disse påvirkningene, oppslukes av dem og er lette ofre for både markedskrefter og umoral, men hvis vi for eksempel ser på barns bruk av underholdningskultur, er det tydelig at barn assimilerer inntrykkene, bruker dem og bearbeider dem. Det kan hende at det ikke er effekten av inntrykkene i seg selv som er problematisk, men hvordan barn fremstår for voksne som brukere av voksendommens symboler og brytere av dens normer. I 1999 ble den store amerikanske klesprodusenten Calvin Klein kritisert for å bruke barn i reklame for sitt undertøy. Bildene av halvnakne barn i undertøyet beveget seg på grensen til det barnepornografiske, ble det sagt. Kunstfotografen Sally Mann ga i 1992 ut boka "Immediate Family", med vakre bilder av sine egne barn i sitt eget hjem, i lek, søvn og poserende for kameraet. Siden barna var fra 4 år oppover, og det var høysommer i Virginia, var de for det meste avkledd. Disse bildene ble også stemplet som nær pornografiske av den konservative opinionen i USA og brukt som en bekreftelse på at moderne kunst hadde mistet all moral og etisk ansvar. Det finnes utallige slike eksempler. Vinteren 2003 ga kleskjedene som forhandlet buksemerket "Miss Sixty" i Norge ut en katalog for sine klær som inneholdt bilder av voksne par i relativt erotiske situasjoner og med relativt lite klær, knapt nok buksene de ga seg ut for å skulle selge. Dette antente en heftig debatt som omhandlet flere problemer: for det første at modellene ikke på noen måte så ut til å representere kundegruppen, som antas å være jenter fra ca. 11 år, og for det andre at disse ikke skulle utsettes for bilder av voksen seksuell atferd. Debatten ble koblet til generell seksualisering av barnerollen, og man trakk inn flere eksempler på klær som ikke bare var "voksne", men som også var "utfordrende" (jenteklær); korte topper, trange bukser og t-shirts med støtende tekst på. Og hvorfor var dette et problem? Klærne var ikke i seg selv seksuelle, men de ga assosiasjoner til seksuelle roller i voksendommen, som de voksne ikke fikk til å stemme med sitt barndomsideal. Problemet lå et annet sted enn hos barna. Det er selvsagt ikke urimelig å påpeke at det at små jenter kler seg i "kvinneklær" kan provosere frem seksuelt misbruk eller andre ubehageligheter fra voksne (menn). Men dette er ikke nødvendigvis motivet til den som bærer klærne. Den som bærer klærne ønsker å ta del i voksendommen ved å bruke voksendommens symboler, og voksendommen -- som strengt tatt har produsert disse symbolene -- nekter barna å bruke dem. Øksnes og Steinsholt (i Sagberg/Steinholt 2003:20) sier at vår tankeverden domineres av dikotomier som ung/gammel, natur/kultur, mann/kvinne, herre/trell -- og barn/voksen. Dette er motsetninger som vi ikke greier å fravike; et objekt, et fenomen eller et symbol hører enten til den ene eller den andre siden. Vår forestilling om barnerollen er vanskelig å kombinere med forestillingen om hva voksendommen. Vi er lukket inn i en tosidig argumentasjonsbakgrunn det er vanskelig å gi slipp på. (ibid:25) Så når barn bruker symboler eller handlinger som hører voksenseksualiteten til (som plastisk kirurgi for å forstørre brystene, voksenundertøy eller at de prøver voksen seksuell atferd), så havner dette på feil side av voksen/barn-dikotomien, og vi ønsker å rette opp, disiplinere og gjenopprette idealbildet av både den riktige barndommen og den riktige barnerollen. Øksnes og Steinsholt refererer til Jacques Derridas språklige motsetningspar: Derrida mener disse parene styrer tenkningen vår, blant annet ved at vi i en slik klassifisering har en tendens til å prioritere den ene siden mot den andre; at det ene er bedre, viktigere, sterkere enn den andre -- at det alltid er en asymmetri. Vårt lovverk om seksuell lavalder bygger nettopp på motsetningsparet barn-voksen. Straffelovens §195 og §196 , kapittel 19 om ``Seksualforbrytelser'' ([footnote] http://www.lovdata.no/all/hl-19020522-010.html#map023) sier at den som har seksuell omgang med barn under 14, respektive 16 år, risikerer fengselsstraff inntil 10, respektive 5 år. Hensikten med loven er å beskytte barn og ungdom mot påtvungen seksuell atferd fra andre. Men den sier også indirekte at ungdom over 16 år er seksuelt ansvarlige. Et slikt skarpt skille stemmer aldri med virkeligheten. I April 2003 ble en 18 år gammel gutt i Tvedestrand stilt for retten for å ha hatt sex med sin fire år yngre kjæreste da hun var 13 og han 17.([footnote] Agderposten, 3.4.2003) Aktor i saken påstod et års fengsel. Gutten og jenta var fremdeles kjærester under og etter rettssaken, og det var ingen ting som tydet på bruk av vold, misbruk eller mishandling. Jentas mor argumenterte med at jenta ikke var klar for seksuelle relasjoner, fordi hun ``ser voksen ut, men er et lite barn inni seg''. Ifølge norsk lov kan det være straffriende dersom noen har seksuell omgang med noen under lavalderen og de to partene er relativt like i alder og utvikling. Det er lett å se hensikten med en slik bestemmelse, men diskursivt fungerer den forsterkende på vårt syn på aldersforskjellige forhold. En sak i Bergens-området i 2000 var lik denne: En 14 år gammel jente hadde hatt sex med sin 19 år gamle kjæreste. Heller ikke her var det noe som tydet på press eller misbruk, og jentas mor reagerte ikke på kjæresteforholdet mellom dem før hun fikk vite guttens alder. Da anmeldte hun ham, etter politiets råd og mot jentas vilje. Heller ikke i retten kunne man se at jenta var påført noen skade, men dømte ham likevel for sikkerhets skyld til 24 dagers fengsel og to års sikring for ``utuktig omgang med mindreårig''. (Rolness 2003:273) Dermed var gutten blitt til straffedømt overgriper og jenta til offer. Rolness mener dette er umyndiggjøring som beskyttelse -- ikke beskyttelse mot voksnes overmakt eller mot uønsket graviditet eller kjønnssykdommer -- men mot for tidlig seksuell atferd. Og et samfunn der det ellers er viktig å fremelske og beskytte unge jenters selvstendighet og handlefrihet, blir en slik disiplinering å snakke med to tunger: Unge jenters rett til å bestemme over sin egen kropp er begrenset til retten til å si nei. Vår tids oppmerksomhet på barns rettigheter, deres psykiske og fysiske helse og det miljøet de lever i og kulturen rundt dem, har ført til at problemer med seksuelt misbruk av barn har blitt både faglig interessant for de som arbeider med barn og barndom, men også at det har blitt førstesidestoff i medier. Store humanitære organisasjoner, som FN og Redd Barna, har også lagt mye arbeid ned i kartlegging og bekjempelse av fenomener som barnepornografi og barneprositusjon. En side-effekt av informasjon om slikt misbruk er at temaet blir tabuisert tross den mengden ord som blir brukt om det. Og enkle idéer om årsak, virkning og faresignaler har befestet seg, slik at diskursen rundt barn og seksualitet blir selvforsterkende og til dels uriktig. Det er nå ikke lenger bare fagfolk som vet at seksuell atferd hos barn kan være tegn på seksuelt misbruk. Dette faktum har på egen hånd vokst ut av kontroll, slik at seksuell atferd noen ganger forstås som et sikkert tegn på seksuelt misbruk. Dette problemet var utgangspunktet for undersøkelsen av 1114 2-12-åringer av Friedrich et. al. (1998), der man først sikret seg mot at barna faktisk var seksuelt misbrukt på noen måte, i den utstrekning det var mulig, deretter fikk barnas daglige omsorgsgivere til å registrere og dokumentere forskjellige former for seksuell atferd hos barna. Hensikten var at leger og helsepersonell kunne ha mulighet til å skille "normal" seksuell atferd fra urovekkende og "unormal" atferd. Ifølge Friedrich bekreftet undersøkelsen det man allerede visste; at seksuell atferd forekommer ofte hos barn i denne aldersgruppen. Det vanligste er onani, ekshibisjonisme, kjønnsrollelek og utprøving av personlige grenser (som å berøre foreldre eller andre voksnes kjønnsdeler), titting, og også i litt mindre grad "intrusive behavior", dvs. seksuell atferd som retter seg mot andre. Foreldre og fagfolk har også gjort observasjoner av forskjellige måter å onanere på, ved hjelp av dyner, laken, stolben, voksnes ben eller leker. Annen seksuell selv-stimulering kan foregå ved munnen, anus eller huden i det hele tatt. (Benestad/Almås 1997:144) Slik atferd når et toppunkt i 5-årsalderen, og avtar gradvis frem til 12 år, da det er rimelig å anta at puberteten og overgangen til voksenrollen overtar. Disse fenomenene er det etterhvert bred konsensus om i fagfelt som psykologi, sexologi og pedagogikk. Men det er fremdeles mange tabuer knyttet til barneseksualitet, både som nevnt i grenseoppgangen til voksenseksualiteten men også knyttet til den "naturlige" barneseksualiteten som beskrevet ovenfor. Situasjonen har en klar parallell til Foucaults beskrivelse av det 19. århundre; temaet seksualitet blir ikke fortiet, tvertimot snakker man mye og gjerne om det, men samtalen og ytringene tjener til å befeste normer og utøve disiplinering. Foucaults poeng i bind 1av "Seksualitetens historie", Vilje til viten, var nettopp at vi ikke nødvendigvis er så mye mer frigjort og naturlige i vår omgang med seksualitet som tema enn før. Vi snakker bare om den på en annen måte. I Columbia Law Review i mars 2001 spekulerer professor Amy Adler ved New York University School of Law om ikke det er en korrelasjon mellom kampanjen mot barnepornografi og den økende forekomsten av nettopp barnepornografi, at fokuseringen, lovene og reglene gjennom en dialektisk vekselvirkning av tabuer og overskridelser nettopp oppfordrer til slik seksualisering av barn som de skal beskytte mot: loven kan mot sin vilje øke og videreføre den seksuelle barnerollen den forsøker å hindre, fordi "...certain sexual prohibitions invite their own violation by increasing the sexual allure of what they forbid." (Adler 2001) Hun mener at lovgivningen rundt barnepornografi ikke har blitt diskutert slik annen lovgivning, at den har blitt overlatt til seg selv. Adler skriver at det først var på 70-tallet at problemet med seksuelt misbruk av barn ble "oppdaget", som en ondartet kulturell hemmelighet revet ut av sitt mørke gjemmested. Dette er et eksempel på hvordan sensurerende lovgivning responderer på -- og skaper -- en kulturell krise, skriver hun. Den mekanismen hun beskriver kan også betraktes som et eksempel på Foucaults dialektiske "dobbeltspiral av nytelse"; maktutøvelsen (lovgivningen) produserer "begjærsformer" (barnepornografien) ved å disiplinere bruken av barn som seksualobjekter -- og dermed konstituere dem nettopp som seksualobjekter. Sexologen Thore Langfeldt mener at det fremdeles er slik at det er vanskelig for oss å forholde oss til barns seksualitet fordi den ikke er knyttet til reproduksjon, slik den voksne er, men til lyst. Og lyst og begjær er fremdeles belagt med skam og skyldfølelse for mange. Og fortielse: Langfeldt mener at man ikke bør vente til barna spør med å snakke om kjønnsorganer og seksualitet, "allerede når barna begynner å snakke, skal de ha ord for kjønnsorganer og seksualitet [...] En del barn vil nemlig aldri spørre. Kanskje har de oppfattet at ikke snakker positivt om de kroppsdelene som har med seksualitet å gjøre [...]". (Engdahl 2003) Langfeldt omtaler den nevnte fokuseringen på seksuelle overgrep mot barn som problematisk når den fører til at menn, gjerne fedre, trekker seg unna eller beskytter seg mot kroppskontakt eller situasjoner der de er nakne sammen med barn, i frykt for at de skal bli mistenkeliggjort. "Angsten særlig menn har når barn rører kjønnsorganene deres er et resultat av de senere års overgrepshysteri", mener Langfeldt. Han mener også at dette "overgrepshysteriet" har ført til at det er mindre seksuell lek blant barnehagebarn. Denne opptattheten har som tidligere nevnt ført med seg mye informasjon som har gjort at all slik lek, og all normal seksualitet, blir mistenkeliggjort. Andre([footnote] http://home.tiscali.nl/~ti137156/helping/articles/fredriksen_frame.htm) mener at det gjøres vitenskapelige feil i forskningen rundt seksuelt misbruk av barn fordi man for lettvint trekker konklusjoner om sammenhenger mellom misbruk (og hva som er misbruk) og skadevirkninger og følger, og at det har vokst frem en hel "forskningsindustri" rundt temaet som er diskursivt legitimert i den forstand at det er allmenn enighet om en del grunnforutsetninger, som at seksuell atferd er et tegn på seksuelt misbruk. Langfeldt er en representant for den faglig-akademiske stemmen i diskusjonen om barneseksualiteten. Han frustreres over at fortielsen fremdeles finnes, til tross for at informasjon og kunnskap om seksualitet er så lett tilgjengelig, og at temaet seksualitet synes å være allestedsnærværende. Det kan synes som om åpenhet rundt barneseksualitet er proporsjonalt med nivået av reell kunnskap hos de voksne; Friedrich et.al. bemerker at mødre eller omsorgspersoner med høy utdanning rapporterte om mer seksuell atferd hos sine barn og anså det som normalt, enn de med lavere utdanningsnivå. I en artikkel i Dagbladet 8.5.2003 ser vi et annet eksempel på striden om barneseksualiteten: Sosiologen Ole Bredesen mener at flørt i undervisningen, mellom elev og lærer, kan brukes som pedagogisk virkemiddel. Elevene ønsker å bli tatt på alvor som seksuelle aktører, og læreren kan både innenfor og på tvers av kjønnsgrensene være oppmerksom på dette, og gi komplimenter og på annen måte behandle elevene som små menn og kvinner. I god tabloid tradisjon spør journalisten deretter den kvinnelige lederen i Undervisningsforbundet hva hun mener om dette, og hun er skeptisk. Komplimenter og smiger er én ting, men flørt i ordets vanlige betydning bør ikke skje i klasserommet, sier hun. Her ligger til grunn en forforståelse av hva flørt er, men hun legger til "[...] her må voksne være voksne". Med dette mener hun at en flørtende relasjon ikke bør utvikle seg til en seksuell relasjon eller at noe skjer som er problematisk for elev eller lærer, men fortsettelsen på resonnementet "voksne bør være voksne" kan meget lett være "..og barn bør være barn". Det er lett å anse seksualiserte barneroller som et moderne fenomen og et symptom på normoppløsning, og koble det til generell kultur- og moralpessimisme. Postman (1982) gjør seg til talsmann for et slikt syn, selv om han vet at barneseksualitet og seksuelle voksen-barn-relasjoner ikke er nytt, "som i middelalderen kan det igjen bli bare litt frekk morskap å tukle med barns kjønnsorganer", sier han. (s.110) Han mener at åpenheten om seksualitet i filmer og på TV, ved å "avsløre kjønnslivets hemmeligheter" for barn, vil føre til at forestillingen om at noe er seksuelt avvikende, blir utryddet. At det som er unormalt blir normalt. Postmans vurderinger er selvsagt tungt normative, men hans argumenter blir fremstilt i en faglig analyserende form. "Alt er godt som kommer fra skaperens hånd, alt utarter under menneskets hender" sa Rousseau. Vår tradisjonelle oppfatning av barndom skylder fremdeles mye til Rousseau og hans umiddelbare etterfølgere, som Fröbel eller Ellen Key, forfatteren av "Barnets århundre" (1900): "Att lugnt och långsamt låta naturen hjälpa sig själv och endast tillse att de omgivande förhållendena understödja naturens eget arbete, detta är uppfostran." Til tross for normliberalisering og verdipluralisme, sitter denne romantisk-naturalistiske barndomsoppfatningen sterkt i oss, og den er koblet med en ureflektert uvilje mot barneseksualitet: vi får det ikke til å stemme at den eksisterer, og vi vil ikke blande de to verdenene, voksendommen og barndommen. Vi er både redd for en kulturell degenerasjon tilbake til en imaginær rå fortid, slik Postman refererer til middelalderen, eller for en fremtid der våre normer forvitrer og barn og unge er lette bytter for en pornografisk, usunn voksenkultur. 4 Disiplinering av barneseksualiteten Med få unntak har kjønnsliv og seksualitet i vestlige kulturer alltid vært forbundet med forbud og strenge moralske retningslinjer som ikke alltid har stått i forhold til de eventuelle konsekvenser brudd av forbudene ville medføre. Barneseksualiteten og voksenseksualiteten har ofte gått hånd i hånd når det gjelder hvilke regler og normer som har omgitt dem; dvs. at dersom voksenseksualiteten på et tidspunkt har blitt pålagt strengere normer og krav, har barneseksualiteten det også. I denne delen av oppgaven vil jeg undersøke disiplineringen av barneseksualiteten på bakgrunn av den utviklingen jeg redegjorde for i forrige del. Man kan nesten si at der en eller to er samlet for å snakke om kropp og disiplinering, er Michel Foucault midt i blant dem. Hans bøker "Seksualitetens historie"i tre bind har øvd en svært stor innflytelse på forskningen på kroppslig disiplinering. I bind 1, Vilje til viten, fremsetter han blant annet påstanden om at det 18. og 19. århundre ikke uten videre foregikk en undertrykkelse av kjønnslivet, slik vi har vært vant til å se på viktoriatiden (det han kaller undertrykkelseshypotesen), men at det som skjedde var at instanser som kirken, psykiatrien, utdanningsinstitusjonene og medisinen til sammen ble mer opptatt av kjønnet, de lot det ikke lenger være i fred, men utviklet en hel industri rundt det. Foucault bruker ord som "teknikker", "økonomi" og "maskineri" for å beskrive samspillet mellom disse institusjonene. Dette samspillet, som hadde utøvelse av makt som mål, fungerte på samme måte som endringen i maktutøvelse på andre arenaer av menneskelig atferd hadde gjort, nemlig at den (maktutøvelsen) gikk fra en sterk, stor og tydelig sentralmakt i de gamle monarkiene til et diffust, spredt nettverk av regler, normer og retningslinjer. Fra en tydelig ovenfra-og-ned-makt ble den 1. Produktiv: stadig nye problemer, teorier, sykdommer, klassifikasjoner av seksualiteten ble produsert for å rettferdiggjøre tiltakene mot den 2. ``Kapillær'': virksom også på de laveste nivåer av det sosiale systemet, ikke bare i diskursens ``hovedårer'' 3. Plassert i sosiale praksiser, ikke bare i ideologier, religiøse dogmer, doktriner eller trosretninger -- dvs. i hva vi gjør, ikke bare i hva vi tror Interessen for seksualiteten kom frem i at man ikke snakket mindre om den, tvert i mot, man snakket mer om den. Samfunnet satte i verk et helt apparat for å produsere sanne diskurser om det, mener Foucault, og det har "påtatt seg å formulere den ordnede sannheten om det". (Foucault 1995:80) På den måten snek matutøvelsen seg inn i vanlige folks språk og holdninger til seksualiteten, og rundt kjønnet installerte det seg "utallige institusjonelle anordninger og diskursive strategier". (ibid:39) Maktapparatet som produserte alle disse anordningene for å kontrollere både normal og avvikende seksualitet, ga en ``dobbeltspiral av nytelse og makt''. Makten ble invadert av den nytelsen den forfulgte, og nytelsen ble impregnert med makt. I overgangen til det moderne samfunnet går makten over fra sine anstrengelser for å kontrollere gjennom undertrykkelse, til å kontrollere gjennom å egge og stimulere. (Ekenstam 1993:302) Maktutøvelsen mobiliserer også gjennom makten. De som utsettes for disiplineringen er ikke nødvendigvis føyelige i forhold til den, så den skaper også motstand. Seksualiteten er et overføringspunkt for makt, den blir ladet med den og kan brukes som et middel for sosial kontroll, men den produserer også begjærsformer. 4.1 Kristendommen og arvesynden En grunnleggende tanke i kristendommen er et overveldende mishag til kjødets fornøyelser, fordi det fanger sjelen i kroppen og forhindrer den å søke Gud. Vi må spise for å leve, men vi må være forsiktige så vi ikke nyter bordets gleder for mye. Vi er nødt til å omfavne det motsatte kjønn for å produsere barn, men vi bør ikke bli for glad i nytelsen ved sex. Seksualitet ble gitt oss for å videreføre slekten. Dersom vi bruker den til andre formål, er det å regne som misbruk av skaperverket og Guds gaver. (Jean-Louis Flandrin, i Ariès/Béjin 1985:114) Den kristne moral sier at familien er den institusjonen som er best egnet til å oppfostre barn, og man kan bare produsere barn innen ekteskapet. Og i ekteskapet skal man kun bedrive kjønnsliv dersom det er for å føre slekten videre. Apostelen Paulus utviser stor raushet i 1. brev til Korinterne, 7.kapittel: 1 Når det gjelder det dere skrev om, så er det godt for en mann ikke å røre en kvinne. 2 Men for å unngå hor skal enhver mann ha sin kone og enhver kvinne sin mann. 3 Både mann og kone skal gi den andre det de skylder hverandre. 4 Det er ikke konen selv, men mannen som rår over hennes kropp. Like ens rår ikke mannen selv, men konen over hans kropp.5 Dere skal ikke nekte hverandre samliv, hvis dere da ikke er blitt enige om det for en tid, for å leve i bønn. Kom så sammen igjen, for at ikke Satan skal friste dere fordi dere ikke makter å leve avholdende. 6 Dette er ment som en tillatelse, ikke som et påbud. 7 Jeg skulle ønske at alle var som jeg. Men enhver har sin egen nådegave fra Gud, den ene slik, den andre slik. Men vi er dessverre ikke alle slik som Paulus, og siden hor er så mye verre, tillater han ekteskapelig samkvem -- til nød. Gud har altså innstiftet ekteskapet for å frelse oss fra umoralen, slik at vi ikke skal fristes til utroskap eller masturbasjon. Men samleiet i seg selv er uansett urent, og pave Gregor den store i det 6. århundre mente det nesten ikke var mulig å bli ren igjen, dersom man først hadde bedrevet kjønnslig omgang. Man måtte produsere barn, men det var nærmest en dødssynd å ha sex uten at formålet var reproduksjon. Vi må helt frem til slutten av det 16. århundre for å finne en annen mening, fra Thomas Sanchez: Mann og kone som har samleie uten at hensikten er å få barn, bedriver ingen synd så lenge de ikke aktivt gjør noe for å forhindre graviditet. Dermed ble det også vanlig, sier Flandrin (ibid.), at teologer oppfordret til store familier. Men i begynnelsen av middelalderen lød rådet : stopp det seksuelle samlivet når slektens gang er sikret. Så store familier har ikke alltid vært et kristent ideal. Man skulle elske sin kone og sine barn, men ikke for mye. En mann som er for lidenskapelig forelsket i sin egen kone bedriver utroskap, mente noen teologer. Enhver form for begjær overfor andres koner var selvsagt uakseptabelt, men også overdrevet begjær overfor sin egen. Menn skulle ikke behandle sine kvinner som elskerinner, men som koner. Denne holdningen er nedarvet fra stoikerne, og kan følges gjennom hele middelalderen og enda lenger i teologiske tekster. Den kristne doktrinen om arvesynd dukket først opp med St. Augustinus (354--430). Han mente at synden fra Adam og Eva ble ført fra generasjon til generasjon gjennom forplantningen. I sine "Confessiones" sier han at "ingen er fri fra synd, ikke engang et barn som har levet på jorden én dag". (Heywood 2001:33) Den eneste måten å bli frelst er gjennom dåpens sakrament, og et barn som dør udøpt, vil derfor utvilsomt havne i helvete. Senere tiders religiøse puritanere har vippet mellom å tro at barn ikke er i stand til å ha syndige seksuelle lyster på grunn av sin alders uskyldighet, og å mene at lysten rådde enda sterkere i små barn, siden de hadde en mindre utviklet fornuft og mindre livserfaring. Men barns iboende uskyldighet er også sterkt rotfestet i kristendommen. Kristus selv sa i Matteus 18,3-4 at "Uten at dere vender om og blir som barn, kommer dere ikke inn i himmelriket. Den som gjør seg selv liten som dette barnet, han er den største i himmelriket." Og holdningene pendlet mellom disse to punktene; barnet som uskyldig og barnet som allerede fordervet. Engelske og amerikanske puritanere løste dilemmaet med å mene at barnet absolutt var født med synd, men var som en myk gren som kunne bøyes og formes både den ene og den andre veien, eller som krukker med smale åpninger, så de kunne "motta det gode eller det onde dråpe for dråpe" (Heywood, op.cit.) 4.2 Småbarnsomsorg og småbarnsseksualitet Jeg har allerede nevnt eksempler på normativ litteratur og kritikk som retter seg mot omsorgen av småbarn. Helt frem til det 19. århundre var slik litteratur utelukkende skrevet av menn for kvinner. I det førmoderne samfunnet ble det foreskrevet strenge regler for omgang med og omsorg for barn. Kroppskontakt burde reduseres til et minimum, barna burde ikke se voksne nakne og skulle ikke legges sammen med andre barn eller voksne i sengen. Grunnen var at seksuallysten skulle holdes i sjakk, og det var kristendommens seksualmoral som var referansen, ikke medisinen, psykiatrien og patologien, slik som fra det 18. århundre. I 1507 forbød biskopen i Saint-Brieuc barn som var i familie med hverandre å sove sammen når de hadde fylt syv år, siden dette ga mulighet til "en uendelighet av opprørende synder". (Duerr 1994:180) Som nevnt i forrige del mente Giovanni Dominici at barn ikke kunne sove sammen med noen av annet kjønn hvis barnet først hadde begrep om at det fantes flere kjønn. Andre tommelfingerregler var f.eks. at fedre burde fryse ansiktet i kalde, harde folder når de var sammen med sine døtre, så disse ikke for tidlig skulle lære å "elske de mannlige trekkene", og -- for å sette kroken på døra for samhandling mellom kjønnene -- at en pike ikke burde snakke med en gutt overhodet, dersom de begge var over syv år. (ibid.) Ammer og guvernanter var spesielt i fokus på grunn av at de rimeligvis kom i hudkontakt med barna. Det var aldri for tidlig å bekymre seg for at barnas syndige lyster kunne bli vekket. I 1181 fastslo Johannitterordenens statutter at pilgrimskvinner som ammet, måtte ha sine spebarn i en vugge ved sengen. I avbildninger av Maria og Jesusbarnet, eller andre voksen-barn-avbildninger fra den kristne ikonografien, finnes en del eksempler på at en voksne holder på eller peker på barnets kjønnsorgan. Ariès tar dette som et tegn på at slik kjæling ble brukt til å roe eller leke med barnet, mens Duerr mener at det handler om en henvisning til den kommende fruktbarhetsevnen barnet var forventet å få. Duerr har ellers mange eksempler på at berøring og kjærtegn av barns genitalia forekommer i mange kulturer i dag, og at hensikten er både å berolige, kose med eller tilfredsstille dem, samt som en rituell funksjon i en frukbarhetsdyrking. Men det er privat atferd, noe det sannsynligvis også var i førmoderne tid. All den formanende litteraturen er skrevet fra et ståsted utenfor familiesfæren, der de menn som uttrykker denne kritikken overfor barnepasserskene, ikke oppholdt seg mer enn absolutt nødvendig. Denne holdningen er kontinuerlig fra før middelalderen helt frem til vår tid: den nærhet og kroppslige omsorg som barn ble gitt, ble mistenkeliggjort fordi den var fremmed for menn. I tillegg var arvesyndens problem overhengende, og all kroppsligheten som den kvinnelige omsorgen eller barns omgangsformer innebar kunne så alt for lett vekke seksualdriften og -lysten. På samme måten som seksualiteten hadde forplantningen som mål, og forøvrig burde man ikke nyte den siden den vendte oppmerksomheten bort fra Gud og inn mot kroppen, så hadde barneomsorgen barnets overlevelse som mål. All omsorg utover dét var kun for lystens og nærhetens skyld, og da fikk den samme egoistiske nytelsesfunksjon som den ikke-reproduktive seksualiteten. Men det er rimelig å anta at spebarn faktisk fikk den omsorg og kroppslige nærhet de trengte til tross for de mange innvendinger fra oppdragelseslitteraturen. Dette har blitt antydet av forskere som Linda Pollock og Shulamith Shahar. Det interessante i denne sammenhenge er hvordan autoriteter forsøker å disiplinere omsorgen, selv om de i praksis stiller seg helt utenfor denne sfæren. Ekenstam (1993:87) skriver at fra ca. 1700-1850 var småbarnsomsorgen stort sett preget av at man lot barnets naturlige behov styre tempoet og utviklingen.([footnote] Selv om skikker som reiving og å atskille mor og barn rett etter fødselen fremdeles var vanlige.) Barnets seksualitet var ikke nå så mye et religiøst-moralsk problem som før, men mer ett oppfostringsmoralsk problem. Med Rousseau og Locke ble man oppmerksom på at oppdrageren hadde et enormt ansvar for resten av barnets liv og utvikling. Det var barnets karakteregenskaper i dette liv som kunne ta skade av en for tidlig seksuell oppvåkning, ikke barnesjelens skjebne i det neste liv. I oppdragelseslitteraturen etter 1850 og frem til 1930 overtok et regime der alle barnets naturlige funksjoner ble undertrykket og brukt som midler til disiplinering. Dette omfattet gråting, amming, kroppskontakt, avføring/urin, tommelsuging og selvsagt lysttilfredstillelse som masturbasjon. Å fostre til lydighet og legemlig sunnhet kunne nesten ikke begynne tidlig nok. Det var heretter gjerne leger og psykologer som skrev, i motsetning til tidligere, hvor det var generelle moralister og prester som førte an i oppfostringslitteraturen. Legene førte da også oftest medisinske argumenter for sine meninger. Selv om temaet kunne være generell oppdragelse, var det alltid en medisinsk grunn til å følge legens råd. Det var for eksempel ikke bra for et barn å ha sterke følelsesutbrudd; ikke nødvendigvis fordi selvbeherskelse var en dyd i seg selv, men fordi slike utbrudd påvirket kroppen og kunne skade kretsløp og nerver, man kunne endatil dø under raseriutbrudd. (Rudberg 1983:136-137) Det samme gjaldt dobbelt for seksuell opphisselse, siden det utsatte kroppen for enda større påkjenninger. Det kom ifølge Ekenstam et skille mot slutten av 1930-tallet, hvor fler og fler reagerte på at den behavioristisk orienterte lege-omsorgen for spebarn, den "medisinske oppdragelsen", var for kald, hard og mekanisk. Blant annet advarte legene mot overstimulering i form av for mye kroppskontakt, og mente at det førte til tilstander og symptomer som vi i dag anser som tegn på sensorisk deprivasjon, eller understimulering. (Rudberg 1983:147) En viss Ormhaug (1926) fremhever barn i institusjoner som positive eksempler: "... de hjerner, som utvikler sig langsomt, er heldigere stillet end de som overbelastes med nye indtryk.." (ibid.) For det å kjærtegne barn, bære dem på armen, kysse og kjæle med dem var ansett som skadelig på barnets nervesystem. Rudberg refererer også behavioristen John B. Watson, som mener at mødre som bedriver denne form for "overstimulering [...] langsomt bygger opp et menneske som er totalt uten evne til å mestre den verden som det senere må leve i". Den eneste fornuftige måten å behandle barn på ifølge Watson er å behandle dem som om de var voksne. Atferden overfor dem skal være objektiv og "vennlig fast". De skal aldri (sic) klemmes og kysses og aldri få sitte på fanget. De kan til nød kysses på pannen når man sier god natt, man kan ta dem i hånden om morgenen og klappes på hodet når de har gjort noe enestående. Watson mener ifølge Rudberg akkurat det motsatte av det som er konsensus innen barnepsykologi i dag, som er at sensorisk deprivasjon er skadelig for barnets utvikling. Watson mente at kroppslig stimulans av den lille, enten av andre eller av barnet selv, var like skadelig: barnet bør før toårsalderen ligge med hendene under dyna for å unngå tommelsuging, og etter toårsalderen med hendene over, for å unngå onani. Videre bør en være skeptisk til aktiviteter som treklatring, gelenderskliing og "ride ranke" på fars ben. Den før nevnte Ormhaug (1926) legger til faresituasjoner som vi kjenner igjen fra oppdragelseslitteraturen helt fra middelalderen av: ikke sove sammen med voksne eller søsken, ikke se andre kle av seg og for all del sørg for at barnepiken ikke kiler den lille i søvn, "det være sig i haaret eller paa ganske andre mere farlige steder av legemet. Saadant forekommer slet ikke saa sjelden." (ibid: 152) Det skal legges til at de herrer Ormhaug og Watson modererer de rådende myter om onaniens skadevirkninger, men de synes fremdeles man skal legge forholdene til rette for at den ikke forekommer. 4.3 Selvbesmittelsen For hvis det er én ting ved barns seksualitet som har skremt vannet av voksenheten til alle tider, og spesielt siden begynnelsen av 1700-tallet, så er det masturbasjonen. Det gikk et spøkelse rundt Europa, skriver Ekenstam (1993:135). Dette spøkelse truet hele den siviliserte verdens kroppslige og sjelelige helse og undergravde selve den politiske orden. Som en massepsykose hos de voksne spredte frykten for og samtalen om masturbasjonen seg med epidemisk fart, og kuliminerte i løpet av 1800-tallet, men har ennå ikke i vår tid gått over. Innen kristendommen var masturbasjon uglesett av samme grunn som vi har sett at ikke-reproduktiv seksualitet var det; fordi den ikke tjente seksualitetens egentlige formål, som var forplantning. Og -- noe som grunnleggende var enda verre -- masturbasjonen var så vanskelig å kontrollere, disiplinere, hindre og få has på. Den var en "ensomhetsvane", og som sådan var den sjelden til besvær for andre. Tvert imot ble det på 1500- og 1600-tallet tildels ansett som en gunstig måte å kvitte seg med overflødig sæd på, i tråd med galensk kroppsvæskebalanse-teori. Dette gjentok også Carl von Linné i sine arbeider og forelesninger om seksualitet på begynnelsen av 1700-tallet. I sin "Diaeta naturalis" (1733), som var hans tanker om hvordan leve i pakt med naturen, skriver han at mannen ikke har plass til mer enn en begrenset mengde sæd, og at den burde tømmes regelmessig (enten gjennom ufrivillig sæduttømming eller ved samleie, riktignok), ellers kunne kroppen forgiftes av overskuddet av sæd. (ibid:194) Men det at noe i det hele tatt unndro seg moralen, religionen og kontrollen, var utålelig. Spesielt siden dette "noe" var knyttet til barns seksualitet. En annen tese fremsettes av Foucault og Richard Sennet: seksualitet var tidligere en integrert del av sosiale relasjoner. Men etterhvert handler fysisk kjærlighet mindre om forholdet til andre mennesker og mer om forholdet til en selv. Den nytelsen man kan oppnå på egen hånd ble oppfattet som sterkere enn den man hadde med andre, og det kunne oppfattes problematisk. Dette omtaler Foucault og Sennet som "seksualitetens individualisering". (ibid:267) Det er ingen grunn til å tro at masturbasjon er en kulturell eller historisk oppfinnelse. I gammelegyptisk mytologi ble masturbasjonen feiret som den måten solguden Aten skapte de første menneskene, Shu og Tefnut, og de gamle sumerere fortalte at elven Tigris ble fylt ved at den mesopotamiske guden Enki masturberte i den. Selv om det siden før Kristi fødsel har eksistert kulturer med en negativ holdning til masturbasjon, som den persiske og jødiske så var det først fra det 18. århundre at man "oppdaget" problemet. Og i oppdragernes hoder og skrifter vokste fenomenet som problem ut av barnesengen, ut av huset, ut av byen og opp til de høyeste autoriteter innen teologi, medisin, psykiatri og filosofi, blant annet Rousseau, Voltaire og Immanuel Kant. Kants problem med onanien er ifølge hans "Moralens Metafysikk" (1797) ([footnote] ``The Metaphysics of Moral'', The Doctrine of Virtue, Art. 11 §7: ``On defiling oneself by lust'') at den strider mot hans andre formulering av det kategoriske imperativ som fastslår at man skal behandle omverdenen og andre mennesker også som et mål i seg selv, ikke som et middel. Og Kant mener at når man bruker andre mennesker i seksuelle fantasier, er de kun et middel for egen tilfredsstillelse, ikke et mål. Dersom det er tanken på et menneske eller et objekt som vekker opphisselse i stedet for objektet selv, er lysten ``dyrisk'' og unaturlig. Dessuten tenderer Kant mot den kristne doktrine at seksualitetens naturlige mål er reproduksjon, og at onani for egen gledes skyld er misbruk og tilskitning av seksualiteten, en skjending av egen menneskelighet. Rousseau fokuserte mye på de seksuelle fantasier som eventuelt fulgte med masturbasjonen. I sine ``Bekjennelser'' (1729) beskriver han med en dyp bekymring sin egen seksuelle oppvåkning, som var en reaksjon på å være innlosjert hos en vakker kvinne. Selv om han hadde gitt naturen god tid til at hans erotiske jeg skulle utvikles på riktig måte, så henfalt han til ``det farlige surrogat, med hvilket naturen bedras og som visselig beskytter unge mennesker med min legning fra mange eksesser, men dette på bekostning av deres helse, vigør, ja noen ganger liv''. Han mener at masturbasjonen appellelerer til mennesker med livlig fantasi. Gjennom denne lasten kan de etter eget forgodtbefinnende bruke og misbruke objektet for sin fantasi uten å ha hennes (fortrinnsvis) samtykke. Rousseaus egen redning og vei ut av ensomhetslasten var at han ble så beruset av salighet over å være i hennes nærhet at han ikke lenger så henne som seksualobjekt, men som en ``kjærlig mor, en avholdt søster, en dyrket venninne og intet annet''. (Rousseau 1729/1912: 202)([footnote] Min oversettelse.) Felles for Kant og Rousseau er at de ikke benytter medisinske argumenter i tillegg til de etiske, noe som skiller dem fra mange andre som skrev om masturbasjonen. 4.3.1 "The Heinous Sin of Self-Pollution" Den etterhvert meget omfattende litteraturen om masturbasjonens allehånde konsekvenser og farer ble startet med en bok som kom ut anonymt i London i 1710, med den fryktinngydende tittelen "Onania: or, the Heinous Sin of Self-Pollution, and all its Frightful Consequences, (in both Sexes) consider'd - with Spiritual and Physical Advice to those who have already injur'd themselves by this abominable Practice". Og da har forfatteren allerede fått sagt oss en hel del. Ifølge noen kilder var han en hollandsk prest ved navn Balthasar Bekker, men det spiller mindre rolle. I denne boken ble tonen slått an for det som skulle komme. Det religiøse og moralske perspektivet er dominerende, men forfatteren forsøker også å bruke medisinske argumenter, som for oss er pinlig åpenbart oppdiktede men som ble tatt alvorligere i sin samtid. Det var også her at begrepet "onani" ble innført. Ordet ble konstruert ut fra den bibelske beretningen om Onan, som fikk beskjed om å avle barn med sin brors enke, men lot i stedet sin sæd falle til jorden. Teknisk sett er dette det vi kaller coitus interruptus, men fra og med "Onania" ble ordet synonymt med masturbasjon. Opprinnelsen til ordet masturbasjon er ukjent, men to forklaringer er "mas turbatio"; som betyr å opprøre, bevege eller forstyrre de mannlige kjønnsdeler, eller "manus stupratio" som betyr å skitne til eller besmitte med hånden. (Ekenstam 1993) Og selvbesmittelse, "self-pollution", ble også et vanlig synonym for masturbasjon, sammen med en fantasifull og rik flora av andre ord. "Onania" fikk en stor utbredelse i sin samtid, og hadde innen 1750 blitt utgitt i nitten opplag og blitt trykket i over 35000 eksemplarer. Men korstoget tar først av med utgivelsen av boken "L'Onanisme, ou dissertation physique sur les maladies produites par la masturbation" i 1760. Den var skrevet av den sveitsiske legen Simon André Tissot. Han var respektert i sin samtid og boken fikk stor effekt og ble oversatt til flere europeiske språk. Det nye med "L'Onanisme" er at skrekkpropagandaen hadde en mye mer vitenskapelig vinkling, selv om den ikke var fri for religiøse og moralske begrunnelser. "Onania" baserte seg mye mer på nettopp de religiøse grunnene, og Tissot kritiserte den for dette. Tissot påstod blant annet at tapet av sæd som (den mannlige) masturbasjonen medførte, ga en svakhet som i sin tur kunne gi de skrekkeligste lidelser, som tuberkulose, blindhet -- og kviser. I alle fall gjorde hans vitenskapelige innfallsvinkel stort inntrykk både på lekfolk og medisinere. Pedagoger, prester og leger satte den langvarige kampanjen ut i livet, og målgruppen var for det meste barn, via deres foreldre. Rundt 1800 nådde kampanjen Norden, og stadig flere bøker, artikler, pamfletter og brosjyrer ble produsert i folkeopplysingens tjeneste. Her er det igjen interessant å vise til Foucaults tese om at den viktorianske seksualfiendtligheten er en myte ; det som skjedde var at autoriteter og maktapparat tvert i mot ble så fiksert på seksualitet, og spesielt barns seksualitet, at man gjorde foreldrene for første gang oppmerksom på at noe slikt eksisterte. Foucault henviser til periodens undervisningsanstalter, og mener at både de ytre rammer (arkitekturen) og de indre rammene, (reglementet for disiplin) henviser til kjønn og seksualitet stadig vekk, "Alle som besitter en eller annen grad av autoritet settes i en vedvarende tilstand av årvåkenhet, som innredningene, forholdsreglene og spillet av avstraffelser og ansvar gjenopptar uten stans. Klasserommet, pultenes form, innredningen av skolegården, fordelingen av sovesalen (med eller uten skillevegger, med eller uten forheng), reglementer utarbeidet for å overvåke legging og søvn, alt dette henviser på den mest omstendelige måte til barnas seksualitet." (Foucault 1995:37) Den amerikanske adventistpredikanten Ellen White skrev i 1864 boken "An Appeal To Mothers", som er et godt eksempel på kombinasjonen av kristen moral og tidsriktig medikalisering av masturbasjonen: "Mothers, let us first view the results of this vice upon the physical strength. Have you not marked the lack of healthful beauty, of strength, and power of endurance in your dear children? Have you not felt saddened as you have watched the progress of disease upon them which has baffled your skill, and that of physicians? You listen to numerous complaints of headache, catarrh, dizziness, nervousness, pain in the shoulders and side, loss of appetite, pain in the back and limbs, wakeful, feverish nights, of tired feelings in the morning, and great exhaustion after exercising? As you have seen the beauty of health disappearing, and have marked the sallow countenance, or the unnaturally flushed fact have you been aroused sufficiently to look beneath the surface, to inquire into the cause of this physical decay? Have you observed the astonishing mortality among the youth? " Her ser vi igjen den klassiske katalogen over fysiske plager masturbasjonen medfører, og som en dramatisk spiss på retorikken; en antydning om at barnedødelighet henger sammen med selvbesmittelsen. Og på toppen av alt er selvsagt onani ikke forenlig med å være kristen: "Those who are controlled by their passions cannot be followers of Christ. They are too much devoted to the service of their master, the originator of every evil, to leave their corrupt habits, and choose the service of Christ." Ennvidere er barnets kropp gitt dem av Gud, og derfor fremdeles Guds eiendom forvaltet av foreldrene, så det å utsette kroppen for skadelige laster er derfor misbruk av skaperverket, noe som vil føye nok en variant av synden til listen. I god anti-masturbatorisk tradisjon anbefaler White blant annet at man unngår at barna sover sammen, et råd som har versert siden middelalderen: "To save my children from being corrupted I have not allowed them to sleep in the same bed, or in the same room, with other boys, and have, as occasion has required when traveling, made a scanty bed upon the floor for them, rather than have them lodge with others." Og ikke bare soving, men også lekesituasjoner bør overvåkes slik at ikke ulykken skal være ute, for "...it will be far easier to prevent an evil than to cure it afterward." Man bør sette barna til noe nyttig slik at de ikke fristes eller får anledning til å omgås uheldig og usømmelig selskap. Det er bedre å slite dem ut med arbeid, slik at de bruker nattetimene til styrkende, sunn søvn istedet for helseskadelig besmittelse: "Active employment will give but little time to invite Satan's temptations. They may be often weary, but this will not injure them. Nature will restore their vigor and strength in their sleeping hours, if her laws are not violated. And the thoroughly tired person has less inclination for secret indulgence. "([footnote] http://www.ellenwhite.org/appeal.htm) 4.3.2 Mot-tiltakene De skadelige følgene av onanien ble fler og fler, både psykiske, medisinske og moralske. Sett under ett later det til at det ikke eksisterer en eneste sykdom man ikke kunne få av masturbasjon, alt fra epilepsi til brokk og endatil oppdiktede sykdommer som ``spermatorrhoea'', ``sædlekkasje''. Det kunne oppstå som følge av irritasjon i urinrøret eller penis, men kom hovedsakelig av masturbasjon. William Actons bok ``Functions and Disorders of the Reproductive Organs in Youth, Adult Age and Advanced Life'' (1857) gjorde ``spermatorrhoea'' til et hovedproblem i de forstyrrelser den mannlige seksualitet kunne medføre.([footnote] Bill Bynum: ``Spermatorrhoea'' i The Lancet, Volume 357, nr.  9257 , 3. Mars 2001) Det ble laget opplysende plansjer med tegnede bilder av hvilke groteske hudskader og misdannelser masturbasjonen medførte. Asylene produserte talende statistikker over hvor mange av sine innlagte som hadde havnet der på grunn av onani. Og en hel industri vokste opp som produserte innretninger, apparater, medisiner og hjelpemidler til hjelp for de fortvilede foreldre hvis barn hadde bukket under for "selvbesmittelseslasten". Apparatene kunne være låsbare kyskhetsbelter, reimer for å spenne barnets hender til siden av sengen, pinner til å binde til hendene og metallringer med pigger, spikeresker eller gipsbokser som skulle settes på guttenes penis. Og selv uten spesiallagede hjelpemidler trengte ikke den bekymrede mor være opprådd: barnet skulle sove med hendene over dynen, og man skulle ikke sjenere seg for å går raskt inn til dem og trekke dynen av dem for å avsløre en eventuell forgåelse. Ellers kunne man bruke nattrøyer som var så lange at de kunne knytes igjen under føttene, eller med ermer som var så lange at hendene ikke kunne brukes eller bindes fast til sengen. Det var også effektivt å ydmyke den lastefulle overfor andre familiemedlemmer, eller la dem se innretningen han måtte bruke uten nødvendigvis å si hva det var. Noen utførte også kirurgiske inngrep for å forhindre onani, og dette anbefales ifølge Ekenstam ikke sjelden i den internasjonale anti-masturbasjonslitteraturen. Dette kunne være regelrett amputasjon av klitoris på jenter, såkalt klitorisdektomi, eller fjerning av deler av de små kjønnslepper, evt. sammensying av deler av dem eller innsetting av en metalltråd i gutters penis, såkalt infibulasjon. I 1860 ble den britiske legen Baker Brown ekskludert av Londons Medical Society på grunn av at han utførte klitorisdektomi. Men det sies at slik omskjæring av små jenter fortsatte i USA helt frem til 1950-tallet. (Engdahl 2003a og Frykman/Löfgren 1994:204) For å unngå at det gikk så langt, kunne man begynne med et sunt anti-onanistisk kosthold. Forestillingen om at barn som onanerte var bleke, slappe og blodfattige ga også insentiv til å forebygge lasten gjennom kostholdet. Kneipp-kuren og cornflakes er to midler som var gunstige for å dempe seksualdriften helt fra morgenen av. Det første ble foreskrevet av dr. Kneipp, og det andre av mr. Kellogg, som er den samme som siden ble en merkevare på mange norske frokostbord. Den antimasturbatoriske effekt var altså selve hensikten med corn-flakes. Blant legenes råd finner vi også den gamle formaningen mot at barn skulle få ligge sammen med de voksne i sengen, fordi det å finne behag i berøringen av "glattheten og varmen på de berørte steder" så alt for fort førte til andre sensuelle lyster. (Frykman/Löfgren 1994:94) Men det var ikke bare i sengen at barnet kunne falle for fristelsen. Toalettbesøk var også en farlig situasjon, og barn burde dermed også der bli overvåket og gjerne gå flere om gangen, men da risikerte man kollektiv masturbasjon, og det var virkelig enda verre. Barn burde ikke få lov til å gå med hendene i lommen eller sitte med bena i kors. Alle stillinger og handlinger som kunne medføre den fjerneste sjanse til at barnet kom i berøring med sine egne kjønnsorganer var mistenkelige, og på skolen burde elevene ha hendene på bordet eller korslagt over brystet. Pultene burde også stå så langt fra hverandre at ikke elevene kunne røre ved hverandre (jfr. sitatet fra Foucault ovenfor). Men selv et blikk eller et ord kunne pirre til selvbesmittelse, så man var aldri trygg. Det var altså ingen steder, ingen handlinger og ingen situasjoner som var trygge for den usynlige, snikende fare. Selv Bibelen burde sensureres, ifølge den svenske presten Alexander Bernard Zürn (1843, her Ekenstam:161). Ukeblad var fulle av brev til og fra fortvilte foreldre og bekymrede autoriteter. Foreldrene forstår etterhvert, hvertfall i de borgerlige miljøene, at de må ta sitt ansvar alvorlig, og spør etter råd og metoder. Man sådde en mistanke hos foreldrene om at alle barna var skyldige og man vekket en frykt om at de selv var skyldige dersom de ikke mistenkte barna nok, skriver Foucault (op.cit: 53). I overvåkningen av barnas seksualitet var det sin egen seksualangst foreldrene bekjempet. Etterhvert blir spørsmålet mer åpent diskutert, for i den nye tid er det regnet som riktigere å ta dette opp med de små og de unge. I de norske ukebladene Urd, Hus og Hjem og Husmoderen er rundt århundreskiftet omtrent en tiendedel av barnestoffet fokusert på masturbasjonsproblemet. Der opptrer moral, hygieneråd og medisinske forklaringer hånd i hånd. (Rudberg 1983:148) Hver lege, hver psykiater eller hver pedagog hadde forskjellige lister over skadevirkninger. Det var viktig å kunne legge en ny potensiell plage til listen, for å oppnå troverdighet. De medisinske forklaringene hadde ofte sitt løse grunnlag i den galenske og hippokratiske læren om væskebalansen i kroppen (som tidligere ble brukt som forklaring på hvorfor masturbasjon var sunt) , og man tilla sæden den egenskapen at den inneholdt mannens "livskraft". Dette forklarte blant annet hvorfor mannen ofte var utkjørt og sovnet etter ejakulasjonen, mens kvinnen av samme grunn ble oppkvikket og våken. Derfor burde man holde en streng kontroll på sitt forbruk av sæd, holde regnskap med den og ikke bruke av den i utrengsmål. Til å redegjøre for dette brukte man økonomiske termer, og hele tenkningen har av Ben Baker-Benfield blitt kalt "the spermatic economy" (Ekenstam 1993:143) Andre leger forklarte at onanien var en ødeleggende påkjenning på nervebanene. Frykman og Löfgren (1994:204) mener imidlertid at vi skal være forsiktige med å legge for mye skyld på legene i den siste delen av den perioden anti-masturbasjonskampanjen foregikk. De la et våpen i hendene på foreldrene, ved å legitimere foreldrenes overvåking medisinsk. Men det er ikke til å komme fra at de representerte en enorm autoritet, og at deres kliniske moralistiske formaninger hadde status som vitenskapelig sannhet. 4.3.3 I Norden Den epidemien som kampanjen mot masturbasjonen utgjorde, startet i de større europeiske landene og spredte seg deretter bl.a. til Norden, og med en tilsvarende utvikling hva angår sosiale grupper, først i de velsituerte klasser, deretter nedover til folket. Den første tvilen om onaniens farer begynte å dukke opp på slutten av 1800-tallet, men nesten halve 1900-tallet var passert før teorien møtte noen massiv motstand. I en undersøkelse blant svenske vernepliktige i 1944 trodde mindre enn 67% av de spurte at masturbasjon eventuelt kunne føre til skader som ryggmargsbrokk, hjernesvinn, allmenn svakhet eller manglende fremtidig evne til samleie. Først på 1920-tallet begynte anti-masturbasjonskampanjen å slippe taket. Legene begynte å forklare hvorfor onani ikke var farlig, men effekten av 200 år med skrekkpropaganda lot seg ikke endre uten videre. Og holdningen til seksuell selvtilfredsstillelse var grunnleggende negativ fremdeles. En lege ved navn Bjerregaard skrev i 1907 at dersom onanien var så farlig som en tidligere hadde ment, ville det stå riktig ille til, fordi masturbasjon i sine forskjellige former var så utbredt. (Rudberg 1983:151) Watson selv mener det er kriminelt med de metoder som man har brukt for å bekjempe onani, fordi "ikke altfor ofte forekommende onani verken produserer fysiologiske forstyrrelser eller generelle atferdsforstyrrelser." (ibid.) Men altså: ikke altfor ofte forekommende. Det som er den mest iøynefallende forandringen fra skremslene som ble brukt i 1800-tallets propaganda, var at metodene for å hindre onani ble mer subtile, mindre voldelige, mindre brutale og fremsto mer som små tillempninger og tilrettelegginger av barnets hverdag. Det kunne være (som nevnt) et gunstig kosthold (med corn flakes, presumptivt), mindre pepper i maten, friluftsliv, mosjon -- men ikke sykling eller ridning -- ikke stramme klær og selvsagt en restriktiv holdning til kroppskontakt med barnet og det at barnet så andre barn eller voksne nakne eller avkledd. Barnet skulle forberedes på verden, og foreldre slet nok noe med kravet til åpenhet og naturlighet som skulle balanseres mot den iboende angsten for masturbasjonens virkninger. Men den var fremdeles en del av den "uorden" som stjal tid og krefter fra mer viktige aktiviteter som bygde karakter på en bedre måte. Så onaniens negative effekt gikk altså fra å være evig fortapelse, via kroppslig ødeleggelse, til at den var uttrykk for en karakterbrist. Selvkontroll var den egenskap som burde dyrkes frem i barnet, og masturbasjonen var en ukontrollerbar drift som rev og slet i den lille, dermed var masturbasjon et sikkert tegn på manglende selvkontroll. Ekenstam (s. 172) mener at siden kampanjen foregikk i en periode der det var viktig å få mange barn, så var onanien en trussel mot befolkningspolitikken. Seksualopplysning gjennom psykoanalytisk og Reich-inspirerte medisinere som Nic Waal, Odd Waage Havrevold, Ola Raknes, Åse Gruda Skard og Harald Schjeldrup ble viktig i Norge, men som nevnt var det gjerne i de mer velutdannede og radikale kretser at et "naturlig" syn på barneseksualitet var rådende. De representerte et syn på barns seksuelle impulser og lystbehov som naturlige og normale handlinger. Til en viss grad er det ennå slik at det er svært forskjellige grunnholdninger fra miljø til miljø. Det ser vi tegn på ut fra hvor følsomme alle temaer er som berører barns seksualitet eller barn som seksualobjekter. Men det er stor forskjell fra miljø til miljø. Vi finner eksempler på et svært verdikonservativt syn på seksualitet og masturbasjon i Åse Røthings bok "Sex, kjønn og kristentro", der 22 jenter i 20-årene som har vært del av kristne ungdomsmiljøer (KFUK, Tensing, etc.) intervjues om det seksualsyn de lærte der. Det er påfallende hvordan lederfigurene i disse miljøene, som en skulle tro var mer liberale, prøver å videreføre svært verdikonservative holdninger til onani på svært usikkert grunnlag. Ingen av de intervjuede kan huske å ha hørt overbevisende argumenter. Det ble løselig referert til bibelsteder og uttrykt et klart syn på onani som "styggedom". Det var en uverdig erstatning for den "ordentlige" seksualiteten, som selvsagt hørte hjemme i ekteskapet. Masturbasjon var som "å klappe med en hånd", ble det sagt. (Røthing 1998:121f). Onanien kunne altså ikke fullbyrdes i den forstand et heteroseksuelt samleie kunne det. Men de kristne miljøene forsøker å strekke seg mot de unges seksualsyn ved å forklare for eksempel hvordan onanien (for jenter) kunne hjelpe til å stramme bekkenbunnsmuskulaturen, som for å rasjonalisere og nærmest avseksualisere masturbasjonen. Det er imidlertid fremdeles en klar knytning mellom onani og synd i disse miljøene, spesielt dersom man bruker porno eller har "ulovlige fantasier". "Om onani er synd eller ikke, avhenger av hva som skjer i vedkommendes tanker", heter det i boka "Ja til sex -- med Bibelen som veiviser" av Lotta Svartdahl og Anne Gustavsen, utgitt i 1996. Dette er en interessant formulering tatt i betraktning at det er skrevet 286 år etter at "Onania: or, the Heinous Sin of Self-Pollution" utkom: noen mener fremdeles det kan være syndig å onanere. I USA ble den allerede kontroversielle "Surgeon General" Jocelyn Elder ble avsatt av president Clinton i 1994 etter å ha sagt offentlig at masturbasjon ``is something that is part of human sexuality and its part of something that perhaps should be taught''. Hun snakket også varmt for å spre kunnskap om prevensjon og kjønnssykdommer, og hadde på ett tidspunkt anbefalt bruk av marijuana i behandlingen av en pasient. Men å mene at det offentlige burde lære barn noe om masturbasjon, det kostet henne jobben. 5 Avslutning Forskning om barndom og seksualitet viser flere utviklingstrekk som man kan følge, men ikke nødvendigvis enkle linjer. Like vanskelig som å finne tidsrommet for barndommens fødsel er det å finne en tid der barneseksualiteten ble født, i den forstand at de voksne ble oppmerksom på den. Men det kan se ut som mye endret seg fra begynnelsen på det 18. århundre, parallelt med kampanjen mot masturbasjonen. Men det er for enkelt å tro at tiden før dette skjedde var en tilstand av barnlig og frivol skamløshet hva angår seksualitet. Som nevnt mener Hans Peter Duerr at bluferdigheten er universell både i tid og rom, men dette standpunktet kan også være for enkelt. Til alle tider har det eksistert bestemte regler for intimitet og seksualitet for bestemte arenaer og i bestemte miljøer, men på et gitt tidspunkt i historien har det vært mange slike sett av regler; noen strengere enn vi har i dag, noen friere. Det er fremdeles slik at en medikalisering av seksualiteten er med på å gi den legitimitet, at vitenskapeliggjøringen hever samtalen om seksualiteten fra det lumre, pornografiske og urene til det kliniske, høyverdige og naturlige. Har vi noen garanti for at dagens sexologi og det faglig-akademiske blikket på barneseksualiteten er riktigere enn medikaliseringen for 100 år siden? Det er i alle fall et langt skritt fra en situasjon der medisinske autoriteter anbefaler kirurgiske inngrep på barn for å hindre at de onanerer, til en situasjon der leger og pedagoger anbefaler barn å utforske sin egen kropp, og lærer dem hensiktsmessige måter å onanere på. Samtidig har temaet barn og seksualitet fått en skyggeside i fokuseringen på seksuelt misbruk og barnepornografi. Det er vanskelig å argumentere mot at dette er et viktig problem å gripe fatt i. Men det har blitt innvendt at kampen mot barneprostitusjon og barnepornografi bare retter seg mot symptomene, og ikke sykdommen -- dvs. at de forholdene som muliggjør en slik utnyttig av barn består, selv om man slår ned på og fjerner resultatet av dem. Det er også vanskelig å holde fast på et naturlig syn på barns seksualitet når den blir mistenkeliggjort, slik Thore Langfeldt sier, og som rapporten fra Friedrich et. al. påpeker. Og noen ganger skaper en offentlig kamp mot noe en bevissthet om at "noe" eksisterer, som Amy Adler skriver. Kan man trekke en parallell til at foreldre for 200 år siden ikke visste at barns seksualitet var et problem før noen fortalte dem det? Slike paralleller kan være farlige, hvis de tolkes dithen at misbruk av barn ikke er et problem. Misbruk av barn er selvsagt et problem, både biologisk, psykologisk og moralsk. Men det er viktig å ikke kneble barns seksuelle identitet og atferd på grunn av at voksne har et problem med sin egen seksuelle atferd. Voksendommens holdninger til barndom og seksualitet er ikke objektive. De er innvevd i våre sosiale spilleregler, våre normer for kropp og intimitet og ikke minst våre forestillinger om barnerollen og idéer og barndommen. Når er barnet ikke barn lenger? Er det biologien eller den sosiale rollen som avgjør det? Som alle andre voksne normer overføres også de som omhandler kropp og kjønn til barna. Det er vanskelig å finne et objektivt sant punkt å måle våre normer mot for å bedømme om det vi sier og gjør er bedre, mer naturlig eller riktigere enn det man gjorde for 100 eller 500 år siden. Det kan hende det objektivt sanne punktet er den balansen barn selv skaper i forholdet til sin egen kropp. 6 Kilder Adler, Amy (2001): The perverse Law of Child Pornography (Columbia Law Review mars 2001: http://www.ipce.info/library_3/files/adler.htm Arkins, Brian (1994): Sexuality in Fifth-century Athens ( http://www.ucd.ie/~classics/94/Arkins94.html) Ariès. Philippe (1980): Barndommens historie (Oslo: Gyldendal) Ariès, Philippe og Béjin, André (1985) : Western sexuality: Practice and precept in past and present times (Oxford: Basil Blackwell) Benestad, Esben og Almås, Elsa (1997): Sexologi i praksis (Oslo: Tano Aschehoug) Bredesen, Ole (2003) "- Flørt med elevene" (Intervju i Dagbladet 8.5.2003) Cunningham, Hugh (1996): Barn og barndom fra middelalder til moderne tid (Oslo: Gyldendal) Douglas, Mary (1997): Rent og urent (Oslo: Pax forlag) Duerr, Hans Peter (1994): Nakenhet och skam (Stehag: Brutus Östling Bokförlag Symposion) Ekenstam, Claes (1993): Kroppens idéhistoria: Disciplinering och karaktärsdaning i Sverige 1700-1950 (Hedemora: Gidlunds Bokförlag) Elias, Norbert (1989): Sedernas historia (Stockholm: Atlantis) Engdahl, Bjørg (2003): a:"Onani, cornflakes og sinnsykdom" og b: " -- La barna leke doktor i fred" (Artikler i Sinnets Helse 1/2003) Foucault, Michel (1995) : Seksualitetens historie 1: Vilje til viten (Exil) Foucault, Michel ([1984] 2001: Seksualitetens historie 2: Bruken av nytelsene (Exil) Friedrich, William N. et. al. (1998): Normative Sexual Behavior in Children: A Contemporary Sample (Pediatrics vol. 101 nr. 4) Frykman, Jonas og Löfgren, Orvar (1994) : Det kultiverte menneske (Oslo: Pax forlag) Heywood, Colin (2001): A History of Childhood (Cambridge: Polity) James, Allison og Prout, Alan (red.) (1997): Constructing and Reconstructing Childhood: Contemporary Issues in the Sociological Study of Childhood (Philadelphia: RoutledgeFalmer) Kittang, Atle (1997): Sigmund Freud (Oslo: Gyldendal) Ladurie, Emmanuel Le Roy (1986): Montaillou (Oslo: Gyldendal) Platon (1988): Drikkegildet i Aten Oversatt av Egil Wyller (Oslo: Dreyer) Postman, Neil (1982): Den tapte barndommen (Oslo: Gyldendal) Rolness, Kjetil (2003): Sex, løgn og videofilm: Et usladdet oppgjør med mytene om porno (Oslo: Aschehoug) Rousseau, Jean-Jacques ([1729] 1912): Bekännelser, bd. 1 (Stockholm: Albert Bonniers förlag) Rudberg, Monica (1983): Dydige, sterke, lykkelige barn (Oslo: Universitetsforlaget) Røthing, Åse (1998): Sex, kjønn og kristentro (Stavanger: Verbum) Sagberg, Sturla og Steinsholt, Kjetil (red.) (2003): Konstruksjoner av barn og barndom (Oslo: Universitetsforlaget) Sommerville, John (1982): The Rise and Fall of Childhood (Beverly Hills: Sage Publications) Thuen, Harald og Sommerschild, Hilchen (1997): Foreldre -- til barnas beste: Om barneoppdragelse før og nå (Pedagogisk Forum) Troels-Lund, Troels Fredrik ([1879] 1969): Daglig Liv i Norden i det Sekstende Århundre, bind V og VI (København: Gyldendal)